Parisboka

 Jeg laga en gavebok/bokgave! Den ble ikke så verst. Og kan leses i sin helhet her, for spesielt interesserte.

dOCUMENTA(13)

Klokka er litt over ti, vi er i slutten av august og jeg skulle ideelt sett sittet på et tog midt i Tyskland, på vei til Kassel, die Documenta-Stadt. Men det gjør jeg ikke, jeg er på Gardemoen og tilfeldighetene vil ha det til at jeg står og plukker salat med Knausgård. Problemet er ikke vær, ei heller trøblete flygeledere, men Lufthansas bakkemannskap i streik i Frankfurt. Etter mye frem og tilbake, og timevis i uvisse, virker det nærmest uoverkommelig å komme seg til Documenta i år. Sist jeg var i Kassel, på Documenta12 i 2007, strakk tiden aldri til, og det skulle vise seg at tid generelt er noe man ikke kan ha nok av når man skal besøke det som ofte omtales som verdens største og viktigste kunstmønstring. Å miste over en halv dag fremsto som kritisk, og den mindre solidariske siden av meg håpet en tvungen lønnsnemd var innen rekkevidde før turen falt fullstendig i fisk. 

Å definere akkurat hva Documenta er og gjør, er umulig å begrense til korte og konsise forklaringer siden mønstringen i seg selv med tiden har blitt så omfattende, konseptuell og utflytende. Navnet Documenta kan allikevel være en pekepinn, det peker mot at noe skal dokumenteres, at det er et dokument, et bilde av sin samtid. Documenta peker både fremover og bakover, historisk og kunsthistorisk sett, noen verk er laget eller lånt inn for anledningen, noen blir til mens Documenta pågår. Utgangspunktet for Documenta var etterkrigstiden i Tyskland. Mønstringen ble startet i 1955 av kunstneren og kunstpedagogen Arnold Bode som hadde et ønske om å presentere moderne og senere også postmoderne kunst, den såkalte degenererte kunsten, for et publikum som ikke hadde hatt tilgang på dette under Nazistenes æra. Tradisjonelt sett varer Documenta i akkurat hundre dager, og det går fem år mellom hver gang den noe ukjente byen Kassel, plassert i Tysklands ingenmannsland, oversvømmes av alskens kunstinteresserte fra fjern og nær. Fra fleecegenser, rumpetaske og praktiske sko, til flagrende lilla gevanter, eventuelt helsort i obskure snitt; du finner det, alt sammen.

Documenta er kanskje først og fremst galskap satt i system, både når det gjelder omfang, innhold og tematikk. Verkene ble i år utstilt i museer, parker og biblioteker, nedslitte hus, tilfeldige nedlagte bakeri, en kino eller to og i og rundt Kassels gamle jernbanestasjon. Heldigvis får man et kart, og i år hele tre forskjellige bøker som tar for seg forskjellige aspekter ved dOCUMENTA(13). I den første får man et innblikk i tankegangen bak; i 100 små tekster skrevet om og av kunstnere, teoretikere og forskere, kollektivt samlet i The Book of Books. Bok to er en loggbok, en dokumentasjon av prosessene bak årets Documenta og de første ukenes forløp. Bok tre, den generelle guideboken, er kanskje den viktigste av dem alle. Alle knuget vi på den samme grønne boka, livbøyen og selve nøkkelen til utstillingen. Å observere hvordan folk forholdt seg til den ble etter hvert nærmest en sport for meg, samtlige hadde den med seg på en eller annen måte. Noen rullet den krampaktig sammen, andre bar den nonchalant under armen, noen var fulle av gule lapper og en finger for å lett finne tilbake til hvor man var, mens andre var forlatt og lagt bort, i en veske, i en barnevogn, gjenglemt på en benk. Å spise lunsj mens man leste seg opp var ikke et uvanlig syn, guideboken er like essensiell som utholdenhet og gode sko.

Det vakre

Klokka er kanskje halv elleve og jeg er på vei inn i et av årets mest håpefulle verk. 12 Ballads for the Huguenot House av Theaster Gates fra Chicago var også et av de vakreste. I et gammelt bindingsverkhus i Friedrichstrasse 25, en av Kassels bakgater, hadde Gates og hans byggere flyttet inn i, på okkupanters vis, for å bygge opp huset igjen og for å bo i det selv. Intensjonen var at huset skulle fungere som en krysning mellom kulturhus og hjem, man kunne komme til middag, forskjellige performancer, konserter og yogatimer. Materialet som er brukt i restaureringen hadde Gates hentet fra et forlatt hus i sin egen hjemby, og fusjonen mellom disse to forlatte husene og reaktiviseringen av materialet var essensielt. Huset blir ikke restaurert tilbake til sin opprinnelige form, men til noe som er midt imellom installasjon og samtidsruin, men en ruin som også er trygg og funksjonell. Gates er opptatt av restaurering som prosess, hvordan man kan reaktivisere det forlatte, produsere nytt kulturelt liv og økonomi, i tillegg til nye måter å lage kunst. Materialets poetikk i seg selv var også i sentrum, og mye av innmaten av huset i Chicago var omformet til kunstverk, og også møbler, i huset i Kassel.     

Gates har omtalt dette verket som en kjærlighetssang fra et bygg til et annet, og overalt ble det vist videoer av musikere som opptrådte i huset i Chicago før det ble revet. Gates mente selv at han trengte tolv ballader for å puste liv i huset, og disse ble vist i flere rom, rett på veggen, på badet og også som faktiske konserter. Gates' prosjekt er sosialt og samfunnsmessig fundert, og for han var det viktig at huset skulle berike nærsamfunnet, være brukbart også for dette når Documenta er over. Å la seg forføre av noe vakkert er muligens ganske uhørt i dag, men like fullt er det utpregede vakre i en moderne ruin, bruken av huset og Gates' egne tanker rundt prosjektet som griper meg. Aller helst skulle jeg gjerne gått rundt her helt alene, hele dagen, bodd der en natt eller to, for å virkelig se huset og oppleve det, samtidig som alle menneskene, den kollektive massen, nettopp er det huset konstrueres for. Det utviskede skillet mellom kunst og ikke-kunst blir igjen et moment her, når jeg ser at noen plutselig åpner et kjøleskap og tar på maten, og en bestyrtet beboer kommer bort og ber de pent om å ligge unna lunsjen hans. 

Kunstlabyrinten

På et tidspunkt står man i en summende kø i timevis for å komme inn i et rom for å se et verk, andre ganger står du midt i skogen, med kanskje hundre mennesker og alle ser forskjellige veier imens lyden av bomber, mødre og barn som pludrer og fallende trær regner over oss. Documenta er som regel relativt konvensjonelt i sin bruk av museene i Kassel. Det er først når kunsten får flyte fritt man skjønner at det å definere klare skiller mellom kunst og ikke-kunst er nytteløst. Christov-Bakargievs bruk av retreat som et nøkkelord, å trekke seg tilbake, å gjøre retrett, å finne et fristed, var spesielt tydelig i Karlsaue Park, Kassels tidligere barokkhage. Over hele parken var det bygget små trehus i alskens former, små hytter, tilfluktsteder, man kunne finne skulpturer inne i buskas, noen verk så ut som lekestativ, men var egentlig flere galger skrudd sammen, noen fant man ikke i det hele tatt, kanskje gled de for mye inn i omgivelsene. Det var provisoriske broer over kanalen laget av standard krigsmateriell, beplantet med spiselige vekster og plattformer hvor man kunne ta del i noe som minnet om sjamanistiske ritualer møter særs alternative religioner.

Et epletre var ikke bare et epletre, men et minne fra krigen, podet frem av prest og gartner Korbinian Aigner da han satt i Dachau. Eplene fra dette treet var utgangspunkt for dOCUMENTA(13)s egen eplesaft, og referansene til Joseph Beuys og hans prosjekter for å hele det krigstraumatiserte Tyskland kan nå nærmest kjøpes og drikkes av alle. Parken fremsto som en labyrint, og jakten på verkene tvinger de besøkende både til å gi av tiden sin og aktivt ta del i naturen. Etter å ha trasket opp og ned ved kanalene mangfoldige ganger, var det umulig å ikke slå seg ned i de strategisk plasserte solstolene ved bredden til parkens innsjø. Økologi og miljø var tydelige temaer, og det jeg først trodde var en hundepark, var selvfølgelig et kunstverk, men et kunstverk som inviterte Kassels hundeeiere til å ta det i bruk med sine firbeinte venner.

Årets Documenta var tidvis særs dystopisk, men også fylt med håp. I sitt åpningsforedrag stadfestet Christov-Bakargiev at hennes Documenta ikke egentlig hadde en rød tråd, et uttalt manifest, en visjon. Uavhengig av dette er det uansett mulig å hevde at Documenta tar tak i og skaper debatt om samtidsaktuelle emner som krig, traumer, politikk, økologi, vitenskap, religion og kapitalisme, både ved å plassere de i en historisk kontekst, men også ved å lage kunst som utfordrer betrakteren til å delta og tenke seg inn i situasjoner utenfor sin egen sfære. Det blir ofte hevdet at Documenta skal peke på kommende tendenser i kunsten, men det er minst like viktig som et samtidsdokument, av tiden her og nå.

Det bestialske

Klokka er nesten ti på kvelden og hele kinosalen snur seg vekk i vemmelse. Scenen vi observerer, eller tror vi skal observere, er ikke til å holde ut. Det er en propagandavideo for Taliban. En gutt, kanskje ti, kanskje elleve, halshugger en vantro, en blasfemiker, over flere minutter med en sløv kniv. Han gjør det uten å mukke. Dette er for grusomt at selv ikke kunstneren ønsker å vise det frem, vi ser bare konturene av handlingen bak en sladd, hvor hendelsene blir beskrevet. Vi blir derimot ikke spart for slutten, et avkuttet hode som løftes opp og vises frem til en triumferende folkemengde. Dokumentaren Miscreants of Taliwood (2009) begynner som en tradisjonell nok dokumentar, en dokumentar om den særegne filmscenen helt nord i Pakistan, på grensen til Afghanistan, og hvordan den australske kunstneren George Gittoes selv blir en del av denne mens han lager sin egen dokumentar. Men brått skifter tonen, og konflikten mellom fundamentalister og de såkalte vantro tar over scenen. Videobutikkene sprenges i lufta, filmproduksjoner stoppes og saboteres, og skuespillere blir kidnappet, forfulgt og trakassert over en lav sko. Fundamentalistene er imot fiksjonsfilmen som medium, og der hvor det før var en dansende videobutikkeier, er det nå alvorlige ungdommer som selger propagandafilmer for Taliban. Gittoes plukker opp ett par for å bedre forstå drivkraften bak den sterke opposisjonen mot den nord-Pakistanske filmscenen, og det er herfra scenen med gutten som halshugger en mann er hentet. For hva har skjedd med et samfunn, når en gutt, et barn, er fullstendig uttrykksløs når han skjærer hodet av en voksen mann? 

Man kan si hva man vil om kunst og dennes muligheter til å være viktig politisk og skape debatt, men jeg har sjelden sett en dokumentar som er så ubehagelig at samtlige i kinosalen snur seg vekk, i frykt for å måtte se mennesket på sitt aller verste og mest ubegripelige. Det er mye som er problematisk i Gittoes film. Han tar selv aktivt del i provokasjoner som potensielt kan være farlig for de han omgås med. Samtidig får han også vist frem noe som for meg var ukjent inntil jeg så Miscreants. At Taliban har innflytelse i nord-Pakistan er en ting, men å se hva den faktiske innflytelsen ender opp med å gjøre med samfunnet, er skremmende. I nyhetene får man bare korte glimt som så fort glemmes, men etter å ha sett denne dokumentaren er jeg nå ekstra oppmerksom de gangene nord-Pakistan og Taliban dukker opp i media. Gittoes har heller ikke vært redd for å gå i direkte dialog med Taliban, og det er umulig å ikke grøsse på ryggen når Gittoes og hans tolk sitter midt imellom flere fra Talibans øverste ledelse, menn med ladde våpen, som kaldt proklamerer en fremtid hvor Islam har antatt verdensherredømme. I etterkant av visningen svarte Gittoes selv på spørsmål om filmen, og på tross av mye kritikk for tradisjonelle oss/dem vinklinger, så vil jeg tro de fleste satt igjen med en ny forståelse av dette problemområdet, som Gittoes selv fortsatt bor og oppholder seg i.

Klokken er snart fire, vi har uendelig med tid før flyet skal gå fra Frankfurt klokka åtte. Vi kom unødvendig tidlig til togstasjonen for å ikke få problemer med reisen enda en gang, men får opplyst at toget er forsinket med en halvtime, kanskje mer. Ironisk nok rakk vi ikke å få med oss verkene som faktisk var utstilt på togstasjonen, og nå har vi ikke tid nok, selv om vi har mer enn nok tid. Ikke orker man helt tanken på mer kunst heller. Min smertegrense for Documenta gikk på to og en halv dag, både når det gjaldt inntrykk, tankesprang og møter med kunst. Hjernebarken summer, så det ville vel i alle tilfelle ikke vært plass til så mye mer her og nå. Ikke så mye annet heller tydeligvis. 

For plutselig kommer det et tog, etter bare et kvarter og vi hopper på. Tenk sånn flaks, nå får vi tid til å gå i taxfree’en allikevel! Vi får bagasjen opp på hylla, jeg setter meg ned og tenker videre på det jeg har opplevd og hva og hvordan jeg kan formulere disse inntrykkene. Ser opp, og registrerer at det står at vi er på ICE1189 München. Jahaja, nei det er feil tenker jeg, og venter på at toget skal informere meg om at det er ICE298 Frankfurt jeg er på, selvfølgelig, jeg skal vel ikke til München. Men nei. Panikken griper fatt, kofferter blir panisk løftet ned og slept rundt på jakt etter en konduktør som kan redde dagen. Etter fem minutter med en puls langt over maks fant vi heldigvis en vennlig pendlertysker i stedet, en som kunne informere om at det faktisk er knirkefritt å bytte tog i Fulda. Takk og lov. Behovet for å iverksette kriseplan 1,2 eller 3 er plutselig overflødig, jeg kommer meg tilbake til hverdagen i morgen allikevel. Men iallfall med en del nye inntrykk i bagasjen. Kunst i seg selv har alltid vært viktig for meg, men kunst er kanskje viktigst når det kan ha funksjon som katalysator for nye måter å tenke på det man tror man alt kjenner.    

(Dette er en slags... director's cut? av artikkelen «Dommedag og dOCUMENTA(13)», publisert i tidsskriftet Stemmer 2/2012.)