I anledning at NRK har begynt å vise
Treme så fikk jeg lyst til å poste noen bilder fra New Orleans da jeg besøkte paps der i 2008. (Han bodde forsåvidt i Baton Rouge, men New Orleans er ganske så mye mer stas så vi møttes der istedet.)
Jeg var der rett etter orkanene Gustav og Ike, og fikk med meg både orkanregn i New York og New Orleans, ekstrem værmeldingsinteresse (jeg fløy igjennom Ike på vei ned ...) og at paps plutselig var utilgjengelig en uke da Gustav hadde tatt knekken på strømmen i store deler av Baton Rouge. Det man fikk av nødstrøm måtte helst gå til matlaging og ikke skyping med poden, merkelig nok.
Tittelen på serien kommer fra et nabolag i New Orleans som heter Tremé, og det er et av de mer suspekte nabolagene i byen. Det er et sånt sted man ofte frarådes å stikke nesa si inn i, rett og slett, både av lokale og ymse guidebøker. Noe som er ganske vanskelig å gjennomføre når det ligger rett bak det franske kvarteret og du er avhengig av å gå igjennom om du eksempelvis skal på kirkegårdstur før du skal besøke Voodooprestinna og slangen hennes. I tvserien er handlingen lagt til rett etter Katrina, og selv i 2008 var store deler av byen under vann og mange hadde enda ikke kommet hjem. Så byen var i aller høyeste grad fortsatt hardt prega av en av de fem mest dødlige orkanene i USA's historie, men fortsatt like klisjéfylt livsglad som ryktene sier, selv etter en tung orkansesong. Og det er vel nettopp denne livsgladheten de ønsker å skildre i serien, hvor New Orleans i seg selv både er hovedperson og kulisse. Jeg er ikke 100% bergtatt enda, men tror serien er en sånn man må «se» seg litt inn i før den blir fantastisk. Eventuelt så får jeg bare enda en grunn til å kaste bort tid og ikke skrive master, trenger jo alltid mer av det!
(Siden jeg er pisseredd slanger, så måtte paps ta bilde av voodooprestinnens slangehatt ...)
New Orleans er et sånt sted jeg garantert kommer til å reise til igjen, for å spise jambalaya, spise gumbo, ha po'boys til lunsj, se tilfeldige parader, gå meg vill i det franske kvarteret, gå på jazzklubb selv om man ikke egentlig har noe der å gjøre, gå i Magazine street, regne bort i orkanregnet, få komplimenter fra tilfeldige transvestitter for paljettskjørtet man syntes man kunne bekle seg når man allikevel gikk der i Bourbon street, bli spurt av en annen om det er mulig å overta den metalliske regnbuekjolen din som var så utrolig flott. Jeg liker altfor godt folk som er laidback etter å ha bodd i Australia, og i New Orleans er de i flertall så det er enda et pluss i boka.
Og hvem vil vel ikke dra til et sted hvor du kan få jazzbegravelse når man først legger på røret?
Jeg har i utgangspunktet en ganske skremmende liste over traumatiske sexsymboler, men nå for tiden tar det jaggu kaka. For hvem har ikke sneket seg øverst på lista på bare en liten uke? Joda, kapteinen på savnede «Berserk», Jarle ... Jeg vet ikke om det er de gale øynene, det bustete håret, frostskadene eller snevet av galskap som slår meg i bakken, men dette er da det heiteste jeg vet om dagen. Jeg har til og med begynt å se «Berserk gjennom Nordvestpassasjen» på nett-tv for å få observere min hugleik nummer ein litt mer ...!
