Jeg vil jo bare ha // litt fred og ro

Det er et nytt barn i byen

Også kjent som Pia, Pøbelen aka tantehunden.

Å gjøre noe hyggelig

Totusenogni, ja, hvordan var nå det? Iallfall ikke mitt beste år, det er nå helt klart. Totusenogti skal gjøre mye galt for å ikke overgå det. (Får vi i alle fall krysse fingra for..) Men ja. Dette skal ikke handle om å se tilbake på et noe under middelmådig år, det skal handle om å gjøre noe nytt, noe hyggelig, noe man sanker inn ekstra karmapoeng på så man har litt å gå på i det nye tiåret.

En fyr jeg synes er fantastico er en av disse som gjør en viktig men kanskje ikke så høyt bejublet jobb (eller, den er jo bejublet, men kanskje ikke bejublet nok?), i form av å være sosionom og å være med på å organisere rundt en kafé for byens løse fugler. Bedre kjent som uteliggerne, de tunge rusmisbrukerne, de som er dårligst stilt. Et sted hvor de kan komme og få en prat, mat eller litt varme inn i stivfrosne fingre og tær. Og da de trengte litt ekstra frivillige for å utvide tilbudet i sprengkulda hadde plutselig jeg og Carline kasta oss på, kanskje litt uten å vite helt hva vi egentlig gikk til. Men oi så hyggelig det var! Det å gjøre noe uegoistisk hyggelig for en gangs skyld. Vi har vaska bord, gitt ut mat, smilt til folk folk flest ikke smiler til, møtt de rareste men også ganske så fine mennesker, drukket ubehøvlede mengder kaffe, fått servert røverhistorier om elger og leopardprikkede tangatruser over en lav sko, ledd så man får vondt i magen, vært kanskje mer til pynt enn til nytte men også trødd til når det trengtes og i tillegg lærte vi en helt ny (og ganske intern) sjargong. To finfine kopper fikk lov til å bli med meg hjem og, ikke verst for rundt ni timer fordelt på to dager med arbeidslæshtilstedeværelse.