Nils Bech baby!

Ha kaka og spise den også

Jeg trøster meg selv med kake og hufsa over min massive prokrastinering i det siste. Den tar faktisk kaka, hohåi.

Laugardag

Lørdag. En dag for gøy? Tja, kommer ann på selskapet. Men absolutt ikke en dag for å skrive en kronikk om en relevant og dagsaktuell manneproblemstilling.. Nej. Men noen har prokrastinert og jobba så mye at oppgaven ikke har skrevet seg selv, ergo ikke tid til gøy heller. Men jeg kunne jo ikke si nei til vin på torsdag? Eller plutselig fotojobb for Fett? Eller bandkveld onsdag? Prioriteringer prioriteringer. Og i morgen så skal jeg først på muffinsfest hos nabon før festetikk ramler inn for Cinéma d'festetique, ergo ikke panikkskriving siste dagen for en gangs skyld. (...)

MEN HVA I HULESTE ER EN RELEVANT OG DAGSAKTUELL MANNEPROBLEMSTLLING?!

Eg veit itj.

Gneldremannen

Gammelmannsknærne gjør alt for å transformere meg fra Hilde tjuetreogethalvt til Gneldremannen ca. femogåtti med dårlige knær, gneldrete oppførsel og en hang til å spise latterlige kaker for å veie opp for surmulinga. Latterlige fargerike kaker.

Hilde koker hodet

I dag var jeg og Carina så heldige at vi fikk gå med den raffe hetta og måle hjerneaktivitet en time hver. Frykten for å ikke ha hjernebølger var ubegrunnet, selv om min reaksjonstid antagligvis ikke var helt gjennomsnittlig.. Også fryktelig lett å slumre litt under forsøk a gitt. Belønningen var et kinderegg og noen nye (muligens usunne) tanker om hva man burde studere. (Men først et stk bachelor som skal fullføres, jadda..)


Professor-Ida klør seg i hodet over hva hun skal bruke hjernebølgene til numero uno og dos til. Og å velge den med mest hår i kollektivet kunne vært utaktisk, om ikke hjernebølgene til numero dos hadde vært så sterke og omtrent slo igjennom gugga jeg hadde på hodet. (Liker jeg nå iallfall å tro selv)


Forsøksperson numero uno var veldig spenstig med hette på. Numero dos lo ikke altfor mye altså. Men om noen lurte så er det faktisk ganske slitsomt å sitte og trykke på knapper i en time, noe som forklarer Carinas noe trøtte fjes.

Hvor er du når du forsvinner?

Prestasjonsangst

Muntlig innlegg som en del av karakter. Neineinei, jeg haater muntlig innlegg. Jeg stokker om på ord, på setninger, gir ingen mening, mister poenger og lager fjas. Allikevel må jeg ha et i morgen, om noe jeg ikke har helt tak på som kan bli så abstrakt at ingen andre henger med heller. Også må jeg ha det foran den relativt utakknemmelige gjengen i klassen min, argrhrhrh. Hvordan skal det gå? Hjelper jo ikke å være sjenert av en annen verden i tilegg til at jeg prokrastinerer istedenfor å faktisk prøve å forstå hva søren det er jeg prøver å formidle. Veldig nyttig å ta bilde av seg selv som katt for eksempel, det får jeg heelt klart bruk for i morgen.

Men om jeg faktisk har dette innlegget og blir ferdig med det (Istedenfor å kjøre forrige ukes løsning "syk" igjen), så skal jeg belønne meg selv med et stk Hufsakopp. Jepp.