Hilde og Erlend er travle på jobb

Så travle, at vi bare rakk å spise tre is, lage grotte til Jon Fosse og bursdagsutstilling til Dag Solstad. Tida flyr i bokhandelen om sommeren ja!

Tableu XXIV

Når jeg blir voksen så skal jeg få disse to plansjene ramma inn så jeg kan ha de på kjøkkenet og spise frokost og lese avisa mens jeg ser på tverrsnitt av planter og bær.

Bok 9: Legend of a Suicide - David Vann

Først og fremst: Ikke les denne boka når du er på stranda, det blir særdeles lite bading og man blir solbrent på magen siden man glemmer å smøre seg hyppig nok. Du er herved advart, for når man først blir revet med så er det nærmest umulig å hoppe ut igjen før boka er ferdiglest.

Settingen er det noe ugjestmilde men særdeles pittoreske Alaska og tittelen Legend of a Suicide peker til det faktum at faren til David Vann tok livet av seg da Vann var tretten år. Det er også delvis temaet til boka, men på en måte som innimellom snur opp og ned på alt. Andre sentrale temaer er destruktivitet, galskap, sorg, dysfunksjonelle forhold, utroskap og hjelpeløshet, så man vet forsåvidt ganske tidlig at dette ikke skal være en trivelig kosebok. Litt mer Utrenskning enn Øya og Señor Peregrino, for å si det sånn.
I begynnelsen er det lett å tro at man leser en roman med et enhetlig narrativ, men når man oppdager at de forskjellige delene ikke passer direkte kronologisk eller logisk sammen så forstår man at det er snakk om flere korte og lengre historier. Det samme persongalleriet er gjennomgående i hele boka og hendelser blir brukt flere ganger i forskjellige deler, men på måter som motsier dem. Man har aldri helt kontroll over hva som er "sannheten" i legenden om selvmordet. Dette er spesielt åpenbart i den lengste historien Sukkwan Island, hvor Vann får tatt en slags "hevn" over faren og hans reelle selvmord på en særdeles grusom måte. Det er spesielt denne historien man ikke klarer å legge fra seg før man forstår hva som egentlig skjer. Noe man kanskje bør ha i bokhodet (Haha, en skriftlig freudian slip der, så den får stå) er at tittelen er nøkkelen til hvordan man forstår historiene. Legenden rundt farens selvmord presenteres ikke som en virkelig personlig historie samtidig som den jo også blir det, og dette forholdet mellom virkelighet/fiksjon i blandingen av barndomsminner og oppdikting er sentralt når man skal gjøre boka forståelig for seg selv. Det er lett å kjøpe historier, men vanskelig når man ikke vet hvem som er den mest "reelle". Vann er kanskje litt motsatt Knausgårdsk på den måten?

Alaska er også en sentral karakter i alle historiene, og den lite gjestmilde naturen og hvor hardt det er å leve midt i ingenmannsland blir skildret ganske så troverdig, spesielt i Sukkwan Island. Språket, personskildringene og de forskjellige fortellingene er veldig veldig bra, noe som gjør boka vanskelig å mislike. Samtidig er det deler som er så ekstremt ubehagelige å lese at jeg blir litt ambivalent til hvor godt jeg faktisk likte den, den er alt fra en sterk femmer til en tre minus simultant. Sånn totalt sett heller jeg kanskje mest mot femmeren? Kanskje.

Vann har blitt sammenlignet med både Hemingway og Dostojevskij (muligens bare en noe pompøs anmelder?), så man bør absolutt gi han en sjanse, selv om det ubehagelige til tider blir ganske påtrengende og grusomt. Muligens en ny Cormac McCarthy? Egentlig bør man bare lese boka om høsten tenker jeg, den passer bedre til litt tungt regn og tordenvær på en hytte enn solsenger og paraplydrinker i Italia.

Berre arbeid og ikkjeno leik

Å ta et fag i Roma om teori (det er forøvrig ingen logisk sammenheng mellom teori og Roma, man må ikke være i Roma for å lese, granske og diskutere teori, men det gjør det ganske så mye triveligere) er ikke barebare, så for det meste bor vi da her på biblioteket på Det Norske Institutt, sammen med et lass bøker om alt fra italiensk barokk og renessanse til antikken, græsk skulptur og malerier av legebesøk på 1600-tallet i Nederland.

Eventuelt er det litt mer som det her: Litt arbeid, endel leik, endel kunsthistorisk teori, vin og øl hver dag, whiterussian, pasta, pizza, gelato hele dagen, buss hit og dit, romerske ruiner, Fra Angelico og Firenze, en Alfa Romeo, fjas versus dødsseriøse diskusjoner, dystopiasymposium, katt på biblioteket, Borrominikirker, pavevelsignelser, Vatikanmuseet, Berniniskulpturer, Museo Borghese, Uffizi, Il duomo, tendenser til Stendhals syndrom, American Apparel, random sleske kommentarer på trikken, Largo Argentina, bløtkaker og skrivemaskiner, kjoler og skjørt, altfor høye espadrillosko, vannblemmer, Ara Pacis, trikk hit og dit, fast frokoststed, togtur til Anzio, sol og strand, mamma og tantebesøk, det sixstinske kapell, varmt/kaldt/varmt. Tordenbyger og Tempietto. Roma har blitt en boble man ikke vil ut av, en litt merkelig ferie som aldri tar slutt. Det beste er egentlig at jeg har blitt glad i faget mitt igjen, og at det å tenke "i dag skal jeg ha en Borrominidag", faktisk er mulig en kjapp busstur unna. Borrominidagen min blir forøvrig neste søndag, med planlagt besøk både i Sant'Ivo alla Sapienza og San Carlo alle Quattro Fontane med alle sine konvekse og konkave former. Jadda, her har vi en som har en favorittkirkebygger og alt. (Kommer tilbake med mer om Borromini antageligvis, med bilder og alt! Og bedre bilder fra Roma generelt.)

Jeg lever

...men jeg er for opptatt med gelato, kunstteori og helgeroadtrip til Firenze, til å ha tid til å blogge om det. Solbrent på ryggen er jeg og, til info.

Ribbehvelv og bøker

Er det greit å dra på ferie bare for å besøke en bokhandel...? JA, sier jeg! Denne bokhandelen i Maastricht i Nederland er jo så fantastisk at det er til å dåne litt av. Gammel kirke med ribbehvelv pluss et lass med bøker er jo det nærmeste man kan komme himmelen for en bokhandler/kunsthistoriker med hangup på gotikken. (Kan vi dra på roadtrip hit Carline?) Igrunn kan jeg godt ta runden til alle bokhandlene på denne lista her. Bokhandel i et teater er jo heller ikke så dumt.

Roma om een, too, treee, fir!

Jeg er på ingen måte klar for Roma om fire. Jeg har ikke lest alt pensum som skal være lest, jeg vet ikke hva jeg skal ha med meg, jeg vet ikke når jeg skal ha tid til å pakke, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg dit jeg skal bo (jeg vet strengt tatt ikke helt hvor jeg skal bo heller...), jeg vet generelt ikke så mye. Men, jeg VET at jeg skal leve på ekte italiensk gelato fra mandag og ut i juni, S T A S! Men først må jeg bare levere fra meg den helsikes semesteroppgaven da... Å skrive inn et titalls bøker på bare ti sider går jo faktisk ikke i praksis.

Ordabsorbert

Jeg er fanget i dette om dagen og slipper ikke ut før fredag tidligst. Gudbedre så lei jeg er hysteri, Salpêtrière, Charcot og «det mørke kontinent»...