Yms: analog

Bygda i mitt liv: Årdal!

Vestlandsferjer

Eirins bursdag med sjærstepar og Hilde&Carina pynta kaker.

Lykka er ei kake, eventuelt VG?

I Roma er det kupler.

To-hodet Stefflos

Erlos har hår.

Svampelampen!

Sognsvann

Høstblau

Høstutopi

For min del går studiestart som regel hånd i hånd med utopiske planer og regler, jeg skal alltid være flinkere, lese pensum tidligere, gå på flere utstillinger, spise mer sunt, svømme oftere ogsåvidereogsåvidereogsåvidere. Janei, det vanlige altså. Men kanskje jeg faktisk følger noen av punktene om jeg skriver de ned her? Hvem vet! Vi kan nå alltids prøve. Jeg tror forsåvidt mine utopiske høstplaner er hakket mer trivelig enn teite nyttårsforsett og strenge regler knyttet til mat og trening, så sånn sett burde det være ganske greit.

Hildes Utopiske Høstplaner

* Drikke flere fancy drinker, gjerne på søndager
* Lage mer mat fra bunnen så jeg ikke blir så hvetesjuk
* Kjøpe en fin litt dyrere ting istedenfor tusen random H&M kjoler
* Kjøpe litt mindre bøker (Okei, her kommer jeg til å feile stygt)
* Lese flere av bøkene jeg har, spesielt de til Jorda rundt turen
* Drikke masse kaffe med festetikkgjengen (restene av den)
* Besøke de jeg kjenner som er på utveksling (En i boks, to igjen!)
* Begynne treningsklubb med Erlos, for da kan vi fortsette å spise på Delicatessen en tilfeldig torsdag
* Være med på Den største spareren med el kollektivo (Forbrukskontroll på lavt nivå!)
* Levere Knut tar kaka til en ordentlig forlegger sammen med Erlos

Om ikke annet så er iallfall det meste ganske så overkommelig. Kanskje.

Olkhon II

Her betalte jeg ti kroner for å få tisse. Vel anvendt tier! Jeg og Paps var flinke turister og dro på dagstur til den nordligste enden av Olkhon i en gammel russisk minibuss, det eneste kjøretøyet som klarer å kjøre nogenlunde på de Olkhonske «veier». Turen i seg selv var ganske spenstig; det var ti plasser, tolv personer og fem kolli bagasje pluss en mengde staffelier som skulle fraktes på veier som var enda verre enn de i Mongolia. Det tar igrunn ganske mye på å være flatklemt under en russer i fire mil på humpete veier.

Jeg hadde bekledd meg med min praktiske shorts, Olkhonantrekk nummer ein.

Å bli flatklemt under en russer var absolutt verdt det! På turen så vi flere viktige sjamanistiske steder, som for eksempel lykkeklippen. Her kan man for eksempel ønske seg kjønnet til sitt ufødte fremtidige barn. Praktisk. I tillegg kunne vi se over til Nerpaenes øy. (Nerpaen er den eneste ferksvannsselen i verden og de bor bare i Baikal.)

Det var mange muligheter for dramatiske klippebilder, men pappa freaka totalt og nekta meg å klatre der det så farligst ut. Dette har ført til særs udramatiske bilder av meg i min praktiske shorts, samt dette ene hvor jeg under tvil fikk klatre alene opp på en topp.

En annen ting som er standard på disse turene i berg og dalbaneland, utenom at man blir most, er at man spiller kontinuerlig russisk techno på full guffe. Selvsamme techno hørte vi også på da vi spiste lunsj i skogen med våre nye reisevenner. Pappa fikk Omulsuppe, jeg fikk brødskiver og oppvarma bønner. (De vet ikke helt hva de skal gi folk som ikke spiser fisk her.) Te er også en hit til alle måltider i Russland.

Siden all info på turen foregikk på russisk, hadde vi ganske så flaks at våre turkamerater inkluderte en svenske og russiske Anya som kunne oversette så vi fikk med oss hva vi faktisk sto og så på. Anya og svensken var også ganske kjekke å ha senere, for Moskvatips og yms.

Enda et noe udramatisk klippebilde. Praktisk shorts er med.

På vei tilbake mente paps at det var høy tid for en hvil, så han sovna like godt i berg og dalbaneturen mens han holdt seg godt fast. Vi imponerte stadig de andre russerne med våre sovehjerter når de generelt var redde for livene sine, og Paps fikk en upåklagelig teknikk etterhvert.

Tilbake på Nikita's måtte jeg selvfølgelig bevise at jeg var like tøff som Putin, altså måtte jeg bade i Baikal. Det var noe av det mest ubehagelige jeg har vært utsatt for på badefronten, da man ikke blir varm uansett hvor mye man svømmer rundt. Ifølge baikalsk overtro skal dette legge til tjuefem år på livet mitt, så da bør jeg bli skikkelig gammal.

På kvelden dro vi på båttur på Baikal, og der fikk vi tøffe rundt i noen timer, mate måker, drikke te og spise kjeks, og se solnedgangen. Båten var stort sett lagd av gamle bildeler. Ble iløpet av turen ganske stor fan av kapteinen i svart og gull Adidasdress, og den evinnelige polkatrekkspilltechnoen vi fikk høre på. I grunn ganske så fint at en mann med bare tre tenner har småkaker og te å by gjestene sine!

Paps i solnedgang.

Neste dag var vi igjen på farta og denne gangen bar det avgårde på skogstur! Alle vi var på tur med var russere og ingen kunne engelsk, så vi bare fulgte etter dem ned i skogen. Igjen også plenty av fine kjøreturer. Veier er tydligvis et ikke-eksisterende begrep på denne øya, noe som betyr at man kjører i sikksakk mellom grantrærne for å komme seg frem. Har et tre falt ned? Kjør utenom.

Paps forlenget livet sitt med fem år etter denne fotdyppen i Baikal.

Til tross for at de ikke skjønte en pøkk av hva vi sa, så var turkameratene ganske greie med oss. Jeg fikk rabarbra av en random fyr i skogen, og da vi spiste den vanlige Omul-lunsjen, fikk jeg ekstra brød og agurk med dill siden jeg ikke spiser fisk av kokken/sjåføren.

Mine absolutte favoritter på denne turen var dette sære lille ekteparet som jeg tok gjytjebad med i en liten innsjø midt på Olkhon. En liten strekk i sola ble det også tid til!

Russerne, de elsker sine speedoer.

Tror dette muligens var første og siste gang jeg kommer til å bli hardt skrubba av en russisk dame, siden damen med caps tydligvis mente at jeg trengte litt hjelp til å komme meg ut av gjørma igjen. Rødflammende og nyskrubba dro jeg tilbake til Nikita's for kveldens høydepunkt: trekkspillkonsert!

Olkhons storsjarmør var i slag og vi fikk servert russiske svisker som Kalinka og Katyusha så det holdt.

Den siste dagen på Olkhon brukte jeg stort sett på å slappe av med å lese Doktor Zhivago i sola, bare for å virkelig nyte siste rest av ro før det bar avgårde igjen. (Å være på ferie med Paps er ikke for pingler, man er ofte mer sliten når man kommer hjem enn da man dro..) Olkhon er kanskje et av de mest laidbacke stedene jeg har vært, et sånt sted man bare blir absorbert i og så aldri vil forlate. Et ypperlig sted om man vil melde seg ut av verden, jeg kunne lett blitt der om det ikke var for at Moskva fristet i det fjerne.

Vi dro fra Olkhon samme dag som turistsesongen begynte, og slapp å få idyllen ødelagt av menneskemengder, selv om de nok ikke er ekstremt utagerede der ute. Turen tilbake var forøvrig hakket mindre stas enn turen ut, og tok omtrent dobbelt så lang tid. Våre gamle venner fra toget, Mika og Nick, hadde selvfølgelig også endt opp på Olkhon tilslutt, så vi reiste i samme buss tilbake til Irkutsk. Det beste med den turen var kanskje dostoppet, hvor doen rett og slett bare var et skilt som pekte ut i skogen... Diggers.

Neste stopp: Irkutsk og Jekaterinburg! Sinte provodnitsaer, togvenner og dårlige middager er noen av ingrediensene.