Hilde gjør ting hun ikke kan: Safting

Jeg får av og til litt merkelige innfall, og er i tillegg ganske lettpåvirkelig. Muligens en dårlig kombo. Da Erlend og jeg fikk tilbud fra Samlaget om å få Sylting og safting heile året av Gunda Djupvik til 100% returrett (dette er staselig i bokhandelbransjen), så heiv vi oss rundt og bestilte tjue i en fei. (Kanskje ikke det man egentlig bør gjøre som vikarierende innkjøpere, men men.) For oss var jo dette selvsagt en potensiell høstutstilling, siden vi lager 99% av alle utstillingene i butikken. Tidvis har vi en tendens til å gå litt bananas med disse utstillingene, så det ble plutselig veldig logisk for meg at jeg også burde lage noe fra boka til utstillingen. Veldig typisk meg, det der. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har møtt Gunda noen ganger, og da hun var innom butikken og snakka om et hylleblomsttre i nærheten, var planen klar. Jeg skulle lage min egen hylleblomstsaft og slippe skvipet fra IKEA! God plan i teorien, men da jeg først fant det forjettede hylleblomsttreet uten en eneste hylleblomst igjen, var det på tide med plan B. Rabarbra! Nå kjenner jeg ingen med rabarbra her i byen, så da ble jeg pent nødt til å kjøpe den på butikken. Ikke like sjarmerende, men det gjorde nå nytten. I tillegg til rabarbraen måtte jeg også ha sitronsyre, sukker, Atamon (denne kommer jeg tilbake til) og en dæsj sitron. Rabarbrasaft er forøvrig et dagsprosjekt, så jeg begynte å lage den i kveldinga så jeg kunne lage selve saften dagen etter.

Først og fremst må man jo selvsagt preparere rabarbraen (en kilo), og det gjør man ved å kutte den opp og koke den i stykker, sammen med sitronen i skiver og en liter vann.

Når den ser litt ihjælkokt ut (kanskje hakket mindre enn min, for jeg kokte kanskje littfor lenge), så heller man alt over et dørslag med en duk/klede/sak i, og lar det stå og renne ned i noe over natta. (Jeg er forferdelig dårlig til å improvisere, så også her måtte jeg støtte meg til boka ...)

Dag to! (Egentlig dag fem eller seks for meg, men helst dag to da.) Når rabarbraen har rent fra seg er det på tide å lage ordentlig saft av den. Man bruker 800 g sukker per liter med saft man har, og koker dette opp sammen med en liten klype Atamon (konserveringsmiddel) og en teskje sitronsyre. Kokes opp mens man rører godt, og så voilà! Rabarbrasaft! Jeg lot den kjøle seg bittelitt ned før jeg hadde den over på en nysterilisert saftflaske. (Jeg stekte min på... 100 grader og noe i en halvtime.) 

Grunnen til at jeg brukte flere dager en planlagt, var forøvrig siden jeg ikke kunne finne Atamon noe sted. Kanke skjønne det, alle safter vel nå for tiden vel?! Men iallfall, jeg fant det tilslutt på Centra på Majorstua, så om noen skulle bli inspirert er dette stedet å dra for noe som også kan høres ut som en egyptisk farao.

Saften ble igrunn ganske så bra, synes jeg nå selv, og planen er nå å lage noe annet fra boka til Gunda. Kanskje jordbær- og rabarbrasyltetøy? Eller noe med rips? (Haha, stakkars familien ender vel opp med hjemmesnekra fotografier og nå også syltetøy og saft til jul i år.) Det tok ikke særlig lang tid heller, minus at rabarbraen skulle renne fra seg så tok alt det andre kanskje en halvtime tilsammen. Og siden det bare ble en flaske, så blir det jo ikke så uoverkommelig å faktisk få drukket den opp også. Stas! Og veldig fin i fargen er den jo også.

OL 94

For en tid tilbake tok jeg dette bildet på Blindern, siden det i min verden er ganske festlig at det finnes folk som går rundt med en tilsynelatende ny OL-sekk, 18 år etter OL på Lillehammer. Det kunne stoppa der, men nei. Pappa følger meg dessverre på Instagram, og kunne gledestrålende fortelle meg at jeg hadde tatt snikbilde av studiekonsulenten på instituttet hans. Plutselig begynte ballen å rulle ...

Noen dager senere fikk jeg en mail av pappa, og han hadde da FORTALT studiekonsulenten at jeg hadde tatt snikbilde av sekken, hvorpå studiekonsulenten hadde bedt om å FÅ bildet ... Ja, faktisk. Jeg ignorerte mailen glatt og håpa (forgjeves) at hele hendelsen skulle forbigås i stillhet, jeg vil jo ikke være en sånn som tar snikbilder og så blir tatt for det etterpå! Det kunne endt også her, men nei. Ikke med min pappa.

Jeg hadde bursdag forrige onsdag, og var litt seint ute med ønskeliste som vanlig. Da jeg endelig overleverte den, et par dager før dagen, fortalte Mamma meg i en bisetning at de ikke egentlig trengte noen ønskeliste i år, siden paps hadde ordna så mye flott alt. Jeg ante ugler i mosen med en gang (jeg kjenner pappa ganske godt) og understreket ganske så tydelig at jeg absolutt ABSOLUTT ikke ville ha en OL 94-sekk, noe mamma naturlig nok syntes var en pussig bemerkning. Men så, før de skulle møte meg og resten av den utvidede familie for bursdagsmiddag, så hadde pappa kommet hjem til mamma med nettopp en OL 94-sekk på ryggen. Mamma fortalte hva jeg hadde sagt siden hun ikke kobla at sekken faktisk var ment for meg med en gang, hun trodde det var pappas egen sekk og et morsomt sammentreff. (Stakkars paps …)

Og så, under gaveutdeling, så fikk jeg masse fantastiske ting av paps, som en ny kasjmirgardegan (jeg vet det heter cardigan, men i min familie kaller vi det nå gardegan uansett) siden gardeganen jeg kjøpte i Mongolia har blitt ødelagt og lappa så mange ganger at den ikke er helt presentabel lenger, en dokumentar om Annie Leibovitz og en krimbok om en katt (som jeg forsåvidt også har avønsket meg ganske tydelig, men sånt biter da vitterlig ikke på paps nei!) Jeg fikk til og med flottenfeierbokhylla jeg ønska meg av mamma og pappa sammen, og burde kunne godta det meste av vilkårlige gaver på dette tidspunktet. For siste gave var selvfølgelig den beryktede OL 94-sekk.

Paps hadde til slutt endelig skjønt at min snikfotografering av sekken ikke var et tegn på at jeg virkelig ønska meg en selv, men da var det allerede for sent. Så da satt jeg der, på Colonel Mustard med Moules fritesene mine og en OL-sekk pappa hadde KJØPT av studiekonsulenten. (Han har jo flere på lager må vite!) Haha, stakkars paps, som har satt himmel og jord i bevegelse for å skaffe denne sekken, også får han så laber respons! Jeg har lovet å bruke den som hyttesekk da, kanskje det er en formildende omstendighet. Og frykter allerede at neste års gave er et vettekostyme og/eller en raff OL-jakke til å matche sekken og pinslua jeg allerede har ... (Pinslua er min egen fra OL i 94 da altså, og ikke en ny dings i mitt liv.)

Så, hva er så lærdommen man må ta av dette?

1. Ikke ta snikbilde av folk, de er alltid noens foreldre/venner/slektning/studiekonsulent/hugleik. 
2. Ikke vær venn med foreldrene dine på sosiale medier.

Men jeg fikk en sykt vilkårlig bursdagsgavehistorie da, det skal nå paps ha. 

Fikk en sofa,

bar den hjemover, drakk en øl. Ble dagens høydepunkt for en vilkårlig dame fra Bodø.

Sommersolverv

I don't do ice cream, it's like sweet mucus

Spiste is, men den knakk. Skylder på Adam i Girls, han er jo en mester i å ødelegge isspiseglede. Erlos masa om at jeg burde se Girls for en stund tilbake, jeg så Girls og nå er jeg litt hekta. Veldig trivelig å spise frokost til, og jeg kjenner meg kanskje litt i overkant godt igjen når det gjelder dysfunksjonelle forhold, fremtidsplaner som ikke gikk helt etter planen og liv i kollektiv. Kommunikasjonsproblemer på høyt nivå med vilkårlige sexpartnere? Check, har hatt, og har forsåvidt fortsatt, min andel av det. Jeg burde kanskje bli litt bekymra over at Hilde 26 er påfallende lik Hilde 22, som i utgangspunktet er mer jevngammel med jentene i Girls. Ikke at man nødvendigvis trenger å forandre seg ekstremt på fire år, det er jo litt vittig at hovedforskjellen mellom Hilde 22 og Hilde 26, er at Hilde 26 snart har en master i boks, og hele to deltidsjobber. De dysfunksjonelle forholdene har heldigvis blitt litt mindre stress med årene da, det er også et pluss.

Min indre fjortis tok forøvrig en test om hvem jeg var i selvsamme Girls, og endte opp med en 4/3/3 deling mellom Jessa, Hannah og Marnie. (Det kunne jeg forsåvidt tippa FØR jeg tok testen.) Men, se Girls, og spis is, bare ikke Lollipopsnurr.

Irkutsk - Jekaterinburg

Janei, det er jo helt innafor å begynne en historie og så la det gå vinter og vår før man forteller videre? Det mener nå tydligvis jeg. Men! Siden jeg nå egentlig skal fullføre den kjipe masteren min, så frista det plutselig å bli ferdig med Den lange reisen en gang for alle. Og nå er det ikke så mange steder igjen heller! Denne gangen blir det Irkutsk, og så togturen mellom Irkutsk og Jekaterinburg. Og da er det bare Jekaterinburg og Moskva igjen etter det! 

Men først, Irkutsk på kvelden 18 juni i 2010. Det var fortsatt rundt 5150 km igjen til Moskva, og vi hadde som tidligere nevnt kjørt bil hele dagen fra Olkhon. Ikke akkurat den beste starten for døgnet i Irkutsk.

Og den ble heller ikke bedre av at denne pizzaen i plast, en herlig fest av et kulinarisk måltid, var det jeg fikk gleden av å kose meg med til middag første kvelden. Jeg var ikke blid, for å si det mildt, og turens andre seriøse krangel var et faktum. Men når alle restauranter stenger så fort du stikker nesa innenfor døra, så er det ikke så mye å gjøre med det. Da må man nesten bare godta at middagen er en posepizza som fortæres på en benk i en stusselig park, akkompagnert av fulle russere i buskene.

I Baikal bor den tidligere nevnte Nerpaselen, og når man først er i Irkutsk, så er det stas å se den i levende live i Nerpynariet. Men ingen hadde fortalt oss at Nerpynariet besto av fire seler i et knøttlite basseng, som kan alt fra å spille basket og nesesaksofon til å telle og hoppe gjennom ringer. Ja ... Vi har sett en sel som kan spille saksofon med ca. tjue barn. Vi dro nok gjennomsnittsalderen ganske så kraftig opp kan man anta, og ville vel helst sett at Nerpaene kunne flyttet ut igjen på øya si.

Både Stalin og Lenin er forøvrig tilstede på reklameplakatene i Sibir, og å bestille mat er fortsatt en underholdende affære. Lommeparlør uten elementære ord, Paps og hans evinnelige mineralwazer with gaz og russere som ikke kan engelsk gjør resultatet til tider ganske så spenstig. Her fikk jeg bare kjøttet og ikke noe tilbehør, da kylling var det eneste jeg kunne tyde på menyen.

Det ble også tid til litt sightseeing i Irkutsk, og da var huset til desembristen Volkonsky obligatorisk. Kona Volkonskaya er kanskje bedre kjent som «Prinsessen av Sibir», og hun valgte å bli med på lasset da mannen ble forvist. De fortsatte å leve som normalt og var sentrum for sitt eget sibirske aristokrati. Huset var helt fantastisk innvendig med stripete silketapeter i grønt og blått, barokke franske møbler og et lass av eldre russiske damer som ble lettere oppkava når Paps prøvde å åpne dører i feil rekkefølge. (De følger deg rundt og åpner dører så du ikke skal rekke å tafse på/velte noe.) Vi guidet oss selv siden engelsken fortsatt ikke var tilstede og slapp heldigvis akkurat ut før en busslast med turister veltet inn. 

Etter en dag i Irkutsk gikk toget videre til Jekaterinburg, og vi var enn så lenge alene i kupeén vår. Toget var hakket mer oppgradert enn det forrige vi var på, og her hadde vi til og med flotte gardiner, duk og hvitt teppe igjennom gangen. Veldig praktisk når folk går frem og tilbake på det hele tiden. Det var topp stemning hos oss, vi spiste tørka kiwi og så på utsikten mens toget rullet ut av Irkutsk. Men så smalt det ... 

Provodnitsaen la oss nemlig ganske tidlig for hat, og meg spesielt. Hun kom plutselig sprettende inn i sin lille blå uniform, og skjelte ut meg siden Paps hadde lagt sekken sin i overkøya ... Og meg igjen, siden jeg hadde tatt puta til den over min. FOR TENK OM DET KOM NOEN FLER SOM KANSKJE SKULLE SOVE DER! Ganske spenstig å bli skjelt ut på russisk forsåvidt, jeg endte til slutt med å svare på norsk mens Paps gjemte seg bak bladet sitt og ignorerte hele opptrinnet. Hun ble også ganske sint da vi ikke ville kjøpe vann av henne. Dette skulle nok bli en trivelig togtur ja!
 
Pappa fikk seg forøvrig opptil flere togvenner på dette toget, og nummer en var kanskje den lille jenta som så på utsikten hele dagen.

I Marinsk lette vi stasjonen opp og ned og høyt og lavt for å få tak i brus, men det var ingen steder å se. Men så, da vi hadde gått inn igjen i vogna ti minutter før toget skulle gå, så ser vi ut der det før sto et tog. Og hva ser vi? En kiosk. Som vår irriterende nabo «mannen i den røde skjorta» handelerer i. Og han kjøper seg brus og sjokolade, de to tingene vi skulle ha tak i ...
 
Med ti minutter til avgang så tør man rett og slett ikke å ta sjansen på at man rekker ut og bort før toget plutselig ruller avgårde uten deg. Utgjort! Ikke klarte vi å handle fra de som solgte yms på stasjonen heller, så alt i alt et rimelig mislykka stopp for oss sånn sett.

Vi gikk i matvogna for å slukke sorgene i middag, og kokken mente tydligvis at vi så ut som noen som kunne trenge å se alle Modern Talkings musikkvideoer i svart/hvitt. En særs minneverdig middag ble det jo igrunn. Russisk øl er jo heller ikke feil! Pluss merkelige kjøttboller og en kvast med dill.

Dette er den ene provodnitsaen, den snille, og hun var stort sett bare streng om vi prøvde å flytte på noe når hun skulle støvsuge gulvet i kupeen vår. Som jo var minimum fire ganger om dagen. Hun andre prøvde vi til slutt å blidgjøre ved å kjøpe et sykt dyrt lite hefte om togbanen rundt Baikalsjøen, og en ganske så heslig kjøleskapsmagnet. Vet ikke heelt om det funka, men hun ble kanskje litt blidere etter det. Det er iallfall lov å håpe.

Den evinnelige støvsuginga er forøvrig også et ganske så sikkert tegn på at man er på et såkalt firmenny-tog, den ypperste togstandarden den transsibirske jernbane har å by på. Jo nærmere man kommer Moskva, jo bedre blir toget, og jo oftere støvsuger de gulvet.

Paps tok selvfølgelig ned vår flotte gardin med en gang vi gikk på toget i Irkutsk (for å få bedre utsikt ...), og da frykten for provodnitsaene etterhvert ble ganske stor, så var jeg nødt til å beordre han til å sette den opp igjen uten at de skulle merke det. Heldigvis brakk den ikke, så da ble vi iallfall ikke kasta av toget midt i Sibir!

Jeg var litt lei av å bli tatt bilde av, og litt lei av toget, og litt lei av den kjeftende provodnitsaen, men måtte jo også demonstrere oppladning av elektriske duppeditter i praksis. Med bare et par stikkontakter i vogna, og en nabo som på død og liv skulle lade dataen hele tiden, så måtte man benytte sjansen når han endelig tok en pause. Under her skulle man egentlig fått se en provodnitsa og hennes overfylte snacksvogn, men hun var dessverre så sinnsykt kjapp at man aldri rakk å ta bilde eller kjøpe noe av henne før hun var langt inn i neste vogn.

Denne lappen dukket plutselig opp på do og vi antok at den var mynta på oss, selv om provodnitsaen nå burde være smertelig klar over at vi ikke skjønte en pøkk russisk. Jeg har i ettertid fått vite at det står «Ikke kast ting i toalettet!»

Nå var vi forsåvidt aldri skyldige i å gjøre noe sånt, så vi kan jo alltids bare anta at det var «mannen i den røde skjorta» som bedrev slikt.

Jekaterinburg het Sverdlovsk helt til Sverdlovsk ble særs upopulær, og byen bytta så navn tilbake til sitt gamle. (Sverdlovsk er kjent for å ha beordret henrettingen av tsarfamilien f.eks., ikke helt populært i postsovjetland.)

Togstasjonen derimot, den heter fortsatt Sverdlovsk. Man kan jo lure på om det er fordi de ikke gidder å bytte ut det store og noe upraktiske skiltet? Neste gang skal Jekaterinburg til pers, og jeg kan jo allerede nå avsløre at jeg og Paps er historienerder, så da bør det ikke være så vanskelig å gjette seg til hva vi var mest opptatt av. Og det blir nok ikke et halvt år til fortellingen fortsetter, for nå er det jo under tre uker til masteren skal leveres. Masser av tid til å prokrastinere!