Av og til skulle jeg ønske at jeg var skikkelig SKIKKELIG flink til noe, som å ta bilder for eksempel eller at jeg faktisk hadde forstått matte og fysikk så jeg kunne blitt marinbiolog istedenfor kunshistoriker. Men nei. Familien Farmasøyt har bare beholdt de naturvitenskapeligesupergenene for seg selv og ikke delt de videre til meg, noe som har ført meg over i det å så diffuse humanistiske felt. Men jeg er igrunn ikke så himla god der heller, alltid midt på treet minus de gangene jeg på uforklarlig vis har fått en A og så ikke tør spørre hvorfor, i tilfelle det er feil..
Jeg kan ikke spille noe instrument, jeg kan ikke plystre, jeg kan ikke danse, jeg kan ikke tegne, jeg kan ikke skrive, jeg kan ikke synge, jeg kan ikke stå på hodet, jeg har ingen partytriks rett og slett. "Men du kan perle!" sier folk da, men komigjen, hvem kan IKKE perle? Barn som er 20 år yngre enn meg kan perle, tilogmed faren min hadde takla det. Så det er liksom ikke så stas da, å være god til å perle. Mat da, kan jeg lage mat? Nej, jeg er ikke verst men jeg er ikke best, alltid midtpåtreet, middelmådig, helt grei. Evig nummer to i Bezzerwizzer.
Jeg kan noe da altså, jeg er for eksempel en jævel på å balansere reaksjonsligninger og lese metrokart, ja selv de med kyrilliske bokstaver. Men det er da litt lite anvendelig i lengden.. Og hvorfor kunne jeg ikke i det minste vært god i språk? Etter årevis med fransk, spansk og italiensk så er jeg fortsatt bare kapabel til å bestille is, be om en regning eller si hvor jeg skal. Jeg kan skaffe metrobiletter på russisk og tyde kyrilliske menyer, men hvorfor kunne jeg ikke også vært et språkgeni som plukka opp alle språk lett som en plett? Man kan jo lære seg endel uten å ha noe naturlig talent for det forsåvidt, men det hadde jo vært greit å få servert et eller annet på sølvfat. Spesielt når man i en alder av tjuefem og etter nesten seks og et halvt år med lånekassa fortsatt ikke har snøring på hva i alle dager man skal bli her i livet.
I saw my life branching out before me like the green fig tree in the story. From the tip of every branch, like a fat purple fig, a wonderful future beckoned and winked. One fig was a husband and a happy home and children, and another fig was a famous poet and another fig was a brilliant professor, and another fig was Ee Gee, the amazing editor, and another fig was Europe and Africa and South America, and another fig was Constantin and Socrates and Attila and a pack of other lovers with queer names and offbeat professions, and another fig was an Olympic lady crew champion, and beyond and above these figs were many more figs I couldn't quite make out. I saw myself sitting in the crotch of this fig tree, starving to death, just because I couldn't make up my mind which of the figs I would choose. I wanted each and every one of them, but choosing one meant losing all the rest, and, as I sat there, unable to decide, the figs began to wrinkle and go black, and, one by one, they plopped to the ground at my feet.
The Bell Jar, Sylvia Plath
(Tror forøvrig jeg kanskje er littfor mye påvirka av november og sirupsvær i dag, og da blir jeg helt Esther Greenwood. Jeg er ganske staselig å være sånn ellers.)
