Ordabsorbert

Jeg er fanget i dette om dagen og slipper ikke ut før fredag tidligst. Gudbedre så lei jeg er hysteri, Salpêtrière, Charcot og «det mørke kontinent»...

1876

I anledning min flotte masteroppgave om migrasjon mellom medier og hysteri, så får jeg av og til oppleve spenstige ting på biblioteket.

Et verk som er mycket essensielt når det gjelder konstruksjonen av hysteriets ikonografi, er den såkalte Iconographie photographique de la Salpétriére fra 1876-1880. Og hvem har det? UiO, selvsagt! Men ikke på hovedbiblioteket da, jeg måtte selvfølgelig innta medisinsk bibliotek hvor jeg ikke akkurat blander meg elegant inn i mengden. (Det kan ha noe å gjøre med fraværet av de enorme medisinbøkene og angsten over en eksamen som«bare er om sju uker!»)...

Det beste var igrunn alt oppstyret jeg klarte å lage da jeg kom får å bivåne dette vidunderet av et bokverk som selvsagt ikke er til utlån. Først løp bibliotekaren fra magasinbiblioteket over til hovedbiblioteket for å hente en nøkkel (det er da tre bøker som har sitt eget skap) og så måtte hun følge meg og bøkene over til hovedbiblioteket igjen, siden de jo selvsagt er altfor verdifulle til at jeg kan sitte og bla i dem alene. Det beste var for så vidt at bibliotekaren måtte BÆRE bøkene over for meg også, så der gikk jeg da, med min egen bibliotekar gjennom alle medisinstudentene. Jeg fikk til og med gå inn personalinngangen! Og som om ikke det var nok, så måtte jeg også sitte bak skranken mens jeg bladde i dem under oppsyn fra hele to bibliotekarer til. De så lettere skremt ut da jeg tok ut pennen for å ta notater, men så lenge jeg holdt den langt nok unna selve bøkene så var det tydeligvis overlevbart. Jeg fikk også med nød og neppe kopiere tre sider, litt halvulovlig siden bibliotekaren ikke var sikker på om det egentlig var greit når bøkene er så gamle... Til slutt var det på tide å gå videre til isspising med Erlend og bibliotekar to var kjapt på plass for å bære bøkene tilbake til skapet sitt. Det kan bli spenstig når jeg må be dem om å hente dem frem igjen om ikke så lenge...

Til høsten må jeg forøvrig muligens en tur til Paris for å se Nouvelle Iconographie photographique de la Salpétriére (som er etterfølgeren på ca. tjue bind pluss), det kan jo bli en festlig affære om franskmennene er like omstendelige!

Små, grønne venner

Eller små er de vel ikke lenger, denne sommervarmen har jo fordobla alt på noen uker. Dei grøne venane er allikevel ikke så populære her i heimen, så må vel kvitte meg med ca alle før jeg drar til Råma. Men enn så lenge er de stor stas, og årets første agurk er allerede på vei!

Påsk

Mens noen må lese over tusen sider pensum, så bruker andre påsken til å ligge i sola og dra seg.

Sognefjorden, vi drar på oppdrag

Vår nye hugleik i vestlandsdelen av slekti er å se på Oppdrag Sognefjorden på nrk på søndager mens vi mesker oss med kaffi og kake. Det er fint å se fylket man er så vant til med noen andres briller av og til, og man må jo nesten elske Sogn og Fjordane kombinert med en liten ferje, en gjeng galne kids med et sinnsykt konge ordforråd, ekstremsport og verdens beste kommentatorstemme. (Enda en stemme jeg kunne bodd i!) Av uvisse grunner får man også Lasse Kjus på kjøpet.

Av og til blir det litt i meste laget for oss sofaslitere, og vi sitter der med hjertet i halsen når galningane hopper utfor Bøttajuvet mellom Øvre og Aordalstangen, når de driver med mystiske sporter som speedriding ned brearmer og når de suser forbi i 250 km/t på folks bursdagfester. Og nå til søndagen så kan det til og med se ut som om en bommer litt stygt og kjører av fjellet, aiaiai. Det er siste episode, men man kan jo se hele greia på nett-tv fortsatt! Finfin ting å bruke tiden sin på når man må være hjemme alene i påsken fordi man skal jobbe tre og en halv time på påskeaften... Partej!

Tretti dager!

Skyldige gleder

Når jeg virkelig skal koble av hodet med en pause fra kunsthistoriske metoder, kjønnsteori og serriøs litteratur av typen Oksanen, Stridsberg og yms, så tar jeg frem min favorittavkoblingssjanger: de dystopiske ungdomsromanene. Jeg kan skylde på John Marsden og Tomorrow, When the War Began serien som starten på denne tradisjonen, men jeg har forsåvidt lest flere dystopiske ungdomsromaner de siste årene enn da jeg var femten... Dystopiene kjennetegnes ved å være fremtidsskildringer hvor verden har gått delvis eller helt til grunne, og da det før var mer vanlig med dystopiske skildringer lagt til en fjern fremtid, så er det i dag mye som knyttes opp mot en mer troverdig samtid. (Men fortsatt ikke helt en nåtid da altså.)

Tomorrow, When the War Began handler om hvordan livet kan bli snudd på hodet. En gjeng ungdommer, med hovedpersonen Ellie i spissen, er på telttur i bushen i anledning Australia Day (kan man anta). Men når de kommer tilbake etter en uke, så er byen tom. Dyrene på gårdene de kommer fra har dødd eller er døende, telefonene fungerer ikke, strømmen fungerer ikke og det er ingen beskjeder om hva som har skjedd. De finner etterhvert ut at Australia har blitt invadert av et (i boka) ukjent folkeslag, og at hele byen er internert på utstillingsplassen. (Dette er en veldig australsk greie igrunn, å ha en showground.) Ungdommene flykter tilbake til campingplassen sin, og blir etterhvert geriljakrigere i et forsøk på å frigjøre landet sitt. (Noe de driver med i hele syv bøker.) Denne serien var veldig stas da jeg var femten, og er igrunn fortsatt aktuell nå i dag, med problemer i forhold til når man har rett på et land som en nasjon, hva en nasjon er og hvordan noen land er overbefolket mens andre, som nettopp Australia, ikke akkurat er overfylt. (Man får aldri konkret vite hvem okkupantene er, men det er jo ikke veldig fjernt å anta at de sannsynligvis er tenkt som asiatiske.) Den australske originalversjonen er også ganske godt skrevet til å være ungdomsbok, og dette var yndlingsserien samtidig som jeg begynte å lese Harry Potter. (The Goblet of Fire var helt ny rett etter at siste boka i Tomorrow kom, til info.)

I trilogien Dødslekene av Suzanne Collins, blir reality-tv brukt som et virkemiddel for å utøve makt over og kontrollere befolkningen. Vi er i et slags postapokalyptisk Nord-Amerika, hvor det bare er tolv distrikter igjen, i tillegg til et maktsentrum som kalles Capitol. De undertrykte distriktene lever i nærmest total isolasjon fra hverandre og en gang i året arrangeres Dødslekene, en direktesendt dødsfest (døgnet rundt) hvor to ungdommer fra hvert av distriktene må drepe hverandre til en vinner står igjen. (Ganske Battle Royale i begynnelsen.) Katniss Everdeen, historiens helt, ender opp med å ta søsterens plass i bok en og historien fortelles gjennom hennes opplevelser fra selve Dødslekene på arenaen og videre. Bøkene kritiserer makt og maktmisbruk, overfladiskhet, plastiske operasjoner, reality-tv, skjeve fordelinger av goder og totalitære regimer. I løpet av serien blir det som man kan anta full revolusjon, men er alternativet egentlig noe bedre? Makt og velstand som noe som korrumperer her i gården da altså.

Og så har man Uglies, av Scott Westerfeld. Dette er en trilogi (med en påhengsbok) om igjen et postapokalyptisk samfunn (Amerika igjen og, om jeg ikke husker feil.) hvor alle blir ekstremt plastisk operert når de fyller 16 år, for å passe inn i en standardisert skjønnhetsmal. Hovedpersonen Tally Youngblood gleder seg stort til dette, da de fra de er født indoktrineres til å mene at det som er normalt er stygt. Ideen er at når alle er like pene så vil ikke folk være misunnelige på hverandre heller, og samfunnet vil være rosenrødt og eplekjekt. Men er det bare fysikken som blir tuklet med under operasjonene? (DAM-DAM-DUM, et forsøk på dramatisk musikk...) Tally møter Shay, en annen stygging, rett før hun skal opereres, og når Shay rømmer avgårde til et utkantsamfunn som heter Røyk, så får Tally jobben med å finne henne og Røyk før Tally selv kan bli pen. Tematikken baserer seg på kritikk av alt fra totalitære samfunn, skjønnhetstyranni, plastiske operasjoner og konformitet. Hva egenverdi egentlig er, er også et viktig spørsmål. Nå har ikke jeg lest de tre neste bøkene Pretties, Specials og Extras enda, men regner nå med at tematikken ikke endrer seg dramatisk. Forøvrig enda en veldig flott ting med disse dystopiske ungdomsromanene: de kommer nesten alltid i serier! Kjekt.
Den aller beste av disse dystopiene, både i språk og innhold, er kanskje Veslebror ser deg av Cory Doctorow, som er ganske så relevant i disse DLD tider. En gruppe ungdommer, med hovedperson Marcus Yallow i spissen, blir arrestert og antatt å være terrorister etter at de er på feil sted til feil tid når Golden Gate brua blir sprengt i lufta under et terroristangrep. Når de slippes ut igjen etter fem dager med forhør og tortur utført av deres egen regjering, så er hele San Francisco blitt en politistat. Department of Homeland Security har kontrollen, og de hevder selvfølgelig at den økte sosiale kontrollen er til befolkningens beste, de må jo beskyttes. Marcus er derimot ikke enig i fremgangsmåtene deres og starter en undergrunnsbevegelse for å motarbeide dette systematiske angrepet på grunnleggende borgerrettigheter, ved å bruke teknologien mot styresmaktene på måter som latterliggjør og ødelegger deres forsøk på å vise at de har full kontroll. Overvåking, teknologimisbruk, frykt som et virkemiddel for å kunne kontrollere massene og enda litt mer korrumpert makt er temaer som denne boka sentrerer seg rundt. Enda et pluss er at den er på nynorsk i den norske oversettelsen!

Jeppjepp, dette er da altså det jeg leser mest av om dagen, nå som masterskriving er en daglig beskjeftigelse. Jeg kan jo alltids unnskylde meg med at jeg uansett må kunne litt om ungdomsbøker siden jeg jobber i bokhandel, men noen av disse seriene er jo ganske så bra uansett. Det er igrunn veldig greit å ha noe bra å anbefale kidsa som kanskje kan få dem til å tenke litt, så de ikke bare leser bøker om eldgamle elskovssyke vampyrer med stalkertendenser og de til tider ganske så hjelpeløse damene deres.

Nå kan man forøvrig også se Tomorrow, When the War Began på kino! Det blir stor stas, det holder lenge med australsk aksent og Australia i seg selv for min del om ikke filmen er så veldig helknall. Også gøy å se igjen når det er over ti år siden jeg leste bøkene sist. Det er forsåvidt enda en ting som er ganske standard prosedyre for disse dystopiske ungdomsromanene: de blir filmatisert. Dødslekene kommer vel om noen år og Uglies er vel også på trappene om ikke så lenge. (Og der! var vel ukas prokrastineringspott oppbrukt. Masterleseland er tydligvis stedet for å skrive lange og omfattende blogginnlegg om de viktige tingene her i livet...)

Å tuske - tusker, tusket, har tusket - igjen!

Jeg eier tydligvis ikke så mange hemninger når det gjelder å be om handlenett fra enten Samlaget, eller i dette tilfellet: Språkrådet. Det er kanskje det eneste i hele verden jeg frekt og freidig ber om å få uten å synes at jeg selv er teit. (Takk til Erlos for illustrasjon!)

Meg:
Hallo!

En venn av meg var nettopp på omvisning på Språkrådet og kom hjem med et av deres fantastiske handlenett. Jeg er misunnelig! Er dette noe det er mulig å tuske til seg? Det hadde vært perfekt som bursdaggave til en venninne av meg som beskjeftiger seg med norrøn filologi på daglig basis, pluss at jeg også veldig gjerne vil ha et selv. Jeg kan for eksempel betale litt for nettene pluss porto, eventuelt komme og hente de selv. Er dette mulig å få til?

Mvh
Hilde, glad i språk

Språkrådet:
Hei

Du kan få handlenett. Iver og språkglede kan føre til så mangt, vet du. Bare send meg postadressen din, så sender jeg nettene til deg.

Vh Nina Teigland
fagkoordinator
Språkrådet

Hurra! Så fort de kommer, så skal jeg flotte meg med Språkrådets handlenett og ikke det overpopulære Astrup Fearnley nettet i Masterleseland. Stas! (Dette er da ikke hovedbursdaggaven din Carline, mer det jeg skal bære den i. En slags delbursdaggave. Tenkte jeg kunne be om to når jeg først var i gang.)