Ingen høst uten bøker!

Det er egentlig helt feil å i det hele tatt nevne høsten allerede i begynnelsen av juli (to ganger på rad..) men nå som jeg er tilbake på jobb etter en måneds fravær, og endelig har fått litt oversikt over hva som skal dukke opp til høsten, så må det bli litt høstprat allikevel. Og bokhøsten er jo uanstt alltid stas! Nå har ikke alle forlagene sluppet høstlistene sine offisielt enda, men her er iallfall de bøkene jeg enn så lenge gleder meg mest til i høst.

Bokhøsten braker løs med Frode Grytten allerede 26 august, og dette er hans første bok på Oktober forlag. Grytten er jo mest en novellemann, men Saganatt skal ifølge ryktene være en slags slektsroman om/over tre generasjoner. Jeg vedder en is på at denne slekta kommer fra Odda/er tilknyttet Odda på en eller annen måte. Det kan for min del se ut som at det blir en liten Gryttenhøst, Samlaget skal nemlig gi ut flere av Gryttens eldre bøker på nytt i pocket, og både 80 grader aust for Birdland og Meir enn regn har jeg ikke lest før. Stas!

Det er også ganske stas at Tore Renbergs neste bok om Jarle Klepp dukker opp allerede i slutten av august, og i Dette er mine gamle dager møter vi Jarle i en alder av 38, lykkelig gift med tre barn i huset. Men det harmoniske middelklasselivet blir visstnok rykket ut av sine trygge rammer nyttårsaften 2010, når Jarle, på jakt etter stjerneskudd til kidsa, treffer på en gammel kjenning som rokker ved tilværelsen hans på en svimlende måte. Jeg krysser fingra for at denne er litt mer Mannen som elsket Yngve og Charlotte Isabel Hansen enn Pixley Mapogo. Og nå må det komme en bok om Helge Ombo snart! Plis. (Renberg har jo sagt at alle hans fremtidige bøker skal være knyttet til Jarle Klepp på en eller annen måte (noe barnebøkene Gi gass, Ine og He He, Hasse er bevis på) så da er det jo ikke urimelig å kreve en Helgebok synes jeg.)

Oppfølgeren til Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland (hun vant Tarjei Vesaas debutantpris for denne, mycket velfortjent) kommer også ganske tidlig på høsten, og åttende september skal Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. være på vei ut i hyllene. (Men, gudbedre, ikke verdens beste oppfølgertittel...) Bli hvis du kan. Reis hvis du må. handler blant annet om hvordan en liten bygd takler at tre unge gutter fra bygda har blitt drept i Afghanistan, og historien fortelles fra enkelte venner og familiemedlemmers synspunkt. Søsteren til Tarjei (en av de døde), Julie, skal visstnok være sentral i denne oppfølgeren. Første bok var absolutt veldig veldig bra, så håper denne oppfølgeren er mer Innsirkling II enn Min kamp: andre bok og lignende.

Og apropos Min kamp, da har vi kommet til fjerdemann! Jeg har jo lest fra Min kamp: første bok til Min kamp: femte bok av Knausgård allerede, så da må man jo nesten få med seg den siste når den forhåpentligvis dukker opp i midten av oktober. For meg har bøkene vært litt varierte kvalitetsmessig, men både den første og den femte var så bra at det ikke er usannsynelig at den sjette minner mer om dem enn om nummer to og fire. Krysser iallfall fingra for det. Såvidt jeg har forstått skal den siste ta for seg resepsjonen av bokserien og hvordan Knausgårds liv har vært i det siste, så ser for meg at denne blir en tjukkas hvor alle skal med. Det blir iallfall fint å endelig få fullført det Knausgårdske boktårnet som bor på den ene høytaleren min! (Og kjære Oktober, plis ikke ha blurb'er foran på coveret til førsteopplaget da.)

Andre bøker som det også er en viss fare for at får bli hjem, er Portrett av en varulv av Carl Frode Tiller, Erlends kjære Vigdis Hjorth og hennes 30 dager i Sandefjord, Dokkeveien revisited av Pedro Carmona-Alvarez, Imot naturen av Tomas Espedal og Deep shit, Arkansas av Victoria Durnak. Potensielt en veldig finfin bokhøst! At det kommer en oppfølger til Señor Peregrino er jeg derimot ikke så gira over.. (Men, for dere som eventuelt er gira, så kan jeg melde at La Peregrina skal være tilgjengelig fra midten av september.)

Tidlig høst i vinduskarmen

Jeg var kanskje litt i overkant ivrig og tidlig ute da jeg planta yms omtrent midt på vinteren i år, men det gjør ikke akkurat noe å få en haug med hjemmedyrka agurker, tomater, basilikum og mynte allerede i juli! Og så må man jo ikke glemme årets nykommer, mais, som enn så lenge iallfall har produsert noe som kanskje er en maiskolbe. Tenk det!

Hundedagar

Pia og Lille krangler om samme ball og ser ut som tvillinger, muligens av typen siamesiske mens Eir gjerne skulle hatt en drue til.

Ønskpønsk 2006-2011

Gjennom åra har jeg laget plenty av ønskelister til min kjære familie, og når jeg nå skulle lage enda en i anledning Hilde-blir-gammel, så fant jeg igjen et utvalg fra de siste fem åra. Jeg synes Hilde stort sett har holdt seg innenfor rimelighetens grenser på gavefronten, men til tider er hun også ganske så stormannsgal.

Jula 2006 var en blanding av stormannsgal og ikke, og engelsk gotikk sto tydligvis i høysetet på bokfronten. Som regel er også en kunstnermonografi eller to tilstede , i tillegg til klassikeren bestemors vottesokker. (Jeg har til nå hele seks par!) Men en harddisk som skal se ut som en legokloss har jeg aldri funnet under grana. (Kanskje like greit...)

Bursdagen 2007 var en mer overkommelige og ganske beskjeden ønskelistene, noe familien sikkert satte stor pris på. Om man ser på hovedvekten av tvserier og dvd'er på lista, kan man kanskje anta at jeg tydligvis hadde planer om å tilbringe sommeren innendørs dette året.

Jula 2008 var nok den knappeste ønskelista jeg har levert, og den ga også ganske dårlig uttelling. Den eneste som fant noe å gi meg fra denne var katten, som trådde til med minnekortleser. Utrolig hva en ganske stor pelsball klarer å skaffe seg på butikken!

Bursdagen 2009 var også relativt minimalistisk, noe som førte til at jeg fikk hele to eksemplarer av boka til Gavalda og en finfin tivoliradio. Middag på Ekebergrestauranten var også en del av gaven, siden mamma hadde glemt hvilket år jeg var født og trodde jeg ble 25, ikke det mindre runde tallet 24.

Jula 2009 var jeg tydligvis lei av copypaste i Photoshop, og tegna istedet ønskelista selv. Her dukket et av mine hovedønsker, at mamma skal lage mørkerom i kjelleren sin, opp for første gang og jeg håper fortsatt på at det skal bli en realitet en dag.

(Bursdagen 2010 trengte jeg ingen ønskeliste, da jeg fikk tur med den transsibirske jernbane (aka Den lange reisen) av Paps og tursekk av mamma. Det er jo måte på hvor ekstra stormannsgal man kan være etter å ha fått verdens beste bursdaggave.)

Jula 2010 derimot, ble det til slutt så mange ønsker at jeg til familiens fortvilelse også laget et appendix til hovedønskelista. Fra minimalisme til naivistisk tegnede ønskelister gikk jeg nå for så mange ønsker at familien ikke ante hva de skulle gå for. Dessverre for meg var det ingen som gikk for tur til Kon-Tiki eller Naturhistorisk museum, men mariusgenseren er iallfall halveis ferdig strikka per dags dato og Paps fikk Tronsmo snudd på hodet i jakta på den fine fotoboka fra Øst-europa. Bortskjemt, jeg? Neida. (Kanskje litt..)


Og så: Årets liste! Hakket mindre stormannsgal enn forrige liste vil jeg nå si, men traveren tur til storby i Europa er igjen tilbake for fullt. Men! Mest fordi det er praktisk, kunstverket jeg skriver master om er nemlig i Sevilla, arkivet jeg trenger å besøke er i Paris og Carline kommer til å være i Reykjavik hele neste semester. Og en sekk må man jo ha når man skal trave frem og tilbake til Blindern hele høsten med tusen bøker, for ikke å glemme mer bokhylle i et rom hvor bøkene snart tar mer plass enn alt det andre tilsammen. Det finnes ingen grunn i verden til at jeg trenger en iskremmaskin, men, jeg er jo isoman da. Tror jeg fortsatt må se langt etter mørkerommet mitt, men en dag, så skal jeg få det trumfa igjennom. Jeg har iallfall blitt såpass gammel at jeg helst vil ha opplevelser og praktiske ting, var like før jeg begynte å ønske meg servise også. (Aiaiai..) Så, det var det. En ønskelistekavalkade mest for kuriosaens skyld.

Olkhon I

Olkhon er en relativt stor øy i Baikalsjøen. Øya er skilt fra fastlandet med et lite stred, noe som gjør den isolert i de periodene Baikal ikke enda har fryst til is eller er tint tilstrekkelig for ferja. Vi var her i noen dager da vi tok den transmongolske jernbane i fjor sommer, og Olkhon kommer høyt opp på lista mi over fantastiske steder her i verden. For å ikke drukne noen i turistbilder, så deler jeg Olkhon litt opp i min evigvarende fortelling om Den lange reisen.

Etter en halsbrekkende tur på Olkhons «autobahn», i en liten rød Lada med snasne pelsseter og en gal gammel russer med dødsforakt som ikke kunne et kvekk engelsk, ankom vi hovedstaden på Olkhon, Kuzhir, hvor vi hadde booka oss plass på øyas hot spot nummer ein, Nikita's homestead. Nikita er en tidligere russisk mester i bordtennis som forelsket seg for mange herrens år siden i øya, og så bare ble der. Og begynte byggingen av sitt lille hjemsted, eller kråkeslott som det med årene har blitt. Omtrent halve byen jobber for Nikita, og man møter alt fra folk som ikke ville være en del av det stressende russisk storbyliv til backpackere, fastboende og franskmenn på ville veier i matsalen. Og man må jo ikke å glemme Nikita selv, det er ikke så ofte man spiser middag sammen med en tidligere russisk bordtennismester vil jeg tro.

Atmosfæren i kråkeslottet var så utrolig avslappa, og det var rett og slett fantastisk å bli sugd inn i den lille landsbyen i byen. Man fikk mat for en billig penge tre ganger om dagen og plukka fritt i alt fra den lokale Baikalfisken Omul (pappas favoritt) til solyanka og utrolig gode kaker. Man fikk ordentlig russisk banya, en labyrint av alskens hus i alle mulige størrelser og fasonger, man var på hils med alle, selv han som tømte de økologiske doene (som forøvrig også holdt trekkspillkonsert når han følte for det i matsalen) og te til alle døgnets tider. Man fikk en koslig hytte med kodelås, hvor koden sto på veggen i hytta, en god seng, en sjarmørkatt som spankulerte rundt, ekskursjoner hit og dit og en benk å lese boka si i sola på. Det er et sånt sted man forsåvidt kanskje ikke bør besøke, for faren er stor for at du nekter å dra igjen. (Det var like før for min del, og min hypotetiske fremtidige ektemann får bare finne seg i at bryllupsreisen skal gå til nettopp Olkhon.)

Nikita's var jo ikke akkurat et veldig høyteknologisk komforthotell (men, de hadde et internett-tårn som så ut som verdens beste trehytte), så når man skulle dusje så hadde man to muligheter. Man kunne enten gå for den noe suspekte dusjen (egentlig bare er en kran i taket i et vedskjul hvor man må skru på varmtvannet minst tre timer før man vil dusje, en ganske så frisk affære i alle tilfelle), eller så har man det morsomste valget: ekte russisk banya (badstu)! Jeg gikk for banya for å si det sånn, selv om det ikke akkurat er heeelt det samme som å stå i dusjen hjemme, når man står der og kaster kaldt og varmt vann om hverandre på seg selv med en øse.

Nikita's, og Kuzhir selv, var hendig plassert rett ved en av de største turistattraksjonene på øya, Shaman's rock, som er et av de aller mest hellige stedene i forhold til sjamanisme. Spesielt for Buryatfolket, som er en stor del av befolkningen på øya. Når man først er på et av de aller helligste sjamanistiske stedene så må man jo nesten prøve det selv også, så Paps knyttet et skjerf på en påle, selv om vi ikke egentlig hadde fått med oss hvorfor man skal gjøre dette. (Tror vi til tider ble litt for Darjeeling Limited på denne turen, da vi stadig havnet i noe obskure religiøse seremonier hvor enn vi dro...) Ved Shaman's rock var det forøvrig obligatorisk å se solnedgangen hver kveld med alle folka fra Nikita's og det var litt fint egentlig, at alle tok seg en pause fra hva enn de bedrev for å sitte i skråningen og se sola stupe ned i havet.

Hovedgata i Kuzhir var utrolig bred, men kanskje ikke så jevn at det gjorde noe. Butikkene (de tre som var i byen) er ganske så gammeldagse, og alt de hadde var bak disken, i krukker og skap. Dette førte selvfølgelig til at man var nødt til å stotre frem hva man ville ha med en blanding av tullerussisk, tegnspråk og peking. (De telte til og med med kuleramme!) Stedets lokale kirke var også ganske spenstig, og den hadde alt fra egen geit til parabol og et noe provisorisk toalett. Selv om øya til tider kan se lett primitiv ut, så har det poppet opp internett i alskens former også her. Også hadde de jo tyggis med klistremerkebilde av han MGP-vinneren fra noen år tilbake da.

Husene er i stor grad trehus av den sibirske typen, altså med fargerike vinduer i klare blå, grønne og gule farger, med blondegardiner og diverse nips på utstilling. De ser av og til ut som om de tilhører i Bakkebygrenda, mens hundehusene er litt mer av den noe alternative sorten.

I denne landhandelen ble de sjukt grinete da jeg tok bilde, men det går jo nesten ikke an å la være når den var så utrolig fin og grønn synes jeg. Jeg kjøpte en sovjetisk is for å blidgjøre dem, men tror igrunn ikke det hjalp allverdens.

Dette var en slags smakebit/intro til Olkhon, og i neste del vil vi få se at Hilde er like tøff/eventuelt tøffere enn Putin, i tillegg til at det blir udramatiske bilder på klipper, russisk techno i solnedgangen og litt praktisk shorts.