Camp Aordal er ikke for pingler, det er nok strengt tatt bare slekta som makter å holde ut mer enn en dag på det beinharde treningsregimet. Vi snakker menyer som ofte kan inneholde to til tre middager, tur på glatta i støvler ned veier ingen har gått på år og dag, og ekstrem varme og ekstrem kulde bare med en liten dør og en trapp opp på loftet imellom. Men det er også ganske så greit, selv om man ikke trenger å spise en uke etter man er hjemme igjen, og den nye tradisjonen er herved å hive seg i bilen og bile over fjorden til Sogndal for handelering på Sogningen storsenter om man tilfeldigvis er der en langhelg og ikke bare en kort en. Notat til selv: Bestemødre synes blomstergaver er stas, og kanskje enda mer at du sier ja takk til mat uten å først si nei ti ganger først. Og er det mange andre steder man får fårikål i februar kanskje? Eg trur no itje det. Men menyene er til tider kanskje litt heftige. På søndagen besto dagen av kesam og blåbær, salami og gräddost, knekkis med stekt egg, en liten yoghurt, koteletter med tilbehør, sjokoladekake med et stekt egg på siden, en liten yoghurt til, mer knekkis og en boks after eight. Gang dette med fire og det er kanskje ikke så rart jeg kan rulle hjem fra Sogn og Fjordane gjennom Valdres etter miniferie hos besteforeldrene mine på Vestlandet. Matvraka er mangfoldige i slekti.
At jeg ikke har knekt noe etter alle falla mine i vinter er forøvrig et mirakel, denne gangen ble det bare hull i min sjukt dyre strømpebukse og noen flotte hakk i beinet litt på skrå opp mot kneet. Jeg er vel bare en sånn som alltid kommer til å ha skrubbsår på kneet selv når jeg er femti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar