Trehytta

Power Rangers klubben, MacGyver klubben, Turtlesklubben, spionklubben, skilpaddeklubben, jeg har vært medlem av dem alle. Når jeg vokste opp var jeg alltid medlem av en eller annen form for hemmelig klubb, de besto som regel av meg, naboen Ole Martin og brodern. Vi hadde et ordentlig hemmelig hovedkvarter av typen trehus og strenge strenge regler. Om man f.eks fortalte noen om klubben ble man tvunget til å invitere med de kjipeste kidsa i klassen. (Som heldigvis aldri takka ja..)

Men hvorfor forteller jeg dette? Jo fordi Jens Hauge og Frode Grytten har kommet med en fantastisk bok full av trehytter, det hemmelige huset. Og ymse tekster og litt norsk boligboble som har sprukket. Den er så fin at jeg måtte ta den med meg hjem i dag, selv om jeg har midlertidig bokkjøpestopp. Hei, jeg heter Hilde og jeg er bokoholiker.

I'm working with administration

Man burde egentlig aldri vente en uke med å skrive hva man gjorde forrige uke, det blir tåkete, utydelig, sammenblandet på en merkelig måte som kanskje er helt feil i forhold til hvordan det egentlig var. Men jeg vet iallfall at Paris var fantastisk. Det var tre i dobbeltsenga med de forskjellige sovestilene boomerang, linjal og binders. Det var Rue Tiquetonne med plutselig ABBA ompa klokka ni lørdag morgen og vintagebutikker rett utenfor døra og en bar full av globuser i taket. Det var ubehøvlede mengder ost og vin, med litt desperasjon, makroner og striper. Det var Anna, oppgradert til turguide for en gjeng med imaginære sekstiåringer med suspekte holdninger, som viste oss Paris på den mer innfødte måten. Det var suspekte sjekketriks, spesielt når man spiser crêpes med nutella og banan utenfor Monoprix, da kommer de løpende og vil ha telefonnummer og alt. Eller på Le Truskel, Paris sitt svar på Evergreen hvor de driver med administrasjon eller bare snakker veldig bra påstått engelsk. Gaping på Montmartre, fylla på Montmartre, suspekte turer i suuuuspekte Pigalle hvor forbipasserende bare slenger ut en tilfeldig "I want to fuck." Kofferter sittende fast i heisen som egentlig er et skap, vi lærer ikke og til slutt ble det Eirin som satt fast i skapheis med koffert. Maraton og gæææærne franske taxisjåfører av gammel damesorten, som synger hele veien til flyplassen og gir passasjerene hjerteattak.

Kelnere av den ubehøvla sorten mente at dårlig service iallfall burde komme med et telefonnummer.

Den røde døra vår i Rue Tiquetonne.

Parisiske hustak

Boklesing i vinduet

VÅR!

Makroner fra Laduree.

Verdens beste bokhandel.

Globusbaren vi bare fikk se men ikke røre.

Jordbærfest

Ekstremsporttegning

Hverdagsakrobatikk

Plutselige farger på Père Lachaise