Tættis er lættis

Nå er det nesten to år siden sist jeg tatoverte meg, og da er det jo på høy tid å blekke seg med noe nytt snart. Jeg vet ikke helt hva eller hvor eller når enda, så i stedet har jeg laga meg en tumblr med tatoveringsinspiratzjån til jeg faktisk finner ut av det. Jeg er tydligvis litt fan av å tatovere meg litt her og der, men vil kanskje allerhelst begynne med å tatovere over Hilde 18 år sine eskapader på min rygg. Rygger er jo så fint, så hvorfor måtte hun på død og liv ødelegge min? Typisk altså. Jeg vet ikke akkurat hva som er ideelt for ryggen enn så lenge, det eneste jeg vet er at jeg er ganske lei av å ha en dust tribaldrage. Men i bytte med hva? Noe bokrelatert? Flere fugler? Et dinosaurskjelett? Noe russiskinspirert? Masterrelatert? Skal jeg kanskje heller begynne med føttene? Noe på håndleddet? Eller stjele Carolines fine tattoveringssted bak på armen? Sånn egentlig burde jeg kanskje ikke samle på disse bildene, før jeg vet ordet av det så er jeg plutselig et lappeteppe i usammenhengende tattoveringer. Men den dragen på ryggen må iallfall bort. Fort. Virkelig. (Og jeg må virkelig slutte med å bli bloggeinspirert når jeg sitter på masterlesesalen. Stopp med det, Hilde.)

Intermezzo

Når jeg skriver om Den lange reisen, så baserer jeg meg på to bøker jeg har laget/lager til Paps fra turen som igjen er basert på reisedagboka og alle bildene jeg tok. Bok I var ferdig allerede i vinter, og slutter etter turen til Olkhon. Den finnes i et opplag på hele en, og dette ene eksemplaret er det Paps som er i besittelse av. (Jeg skal ha de jeg og, men lager en litt annen versjon til meg selv.) Jeg er ca. halvveis ferdig med bok to enn så lenge, men tenker den må bli ferdig iløpet av september kanskje. Dette er iallfall intermezzoet som er bindeledd mellom bok en og to, kanskje mest en oppsummering av turen så langt.

Pappa ga meg kanskje ikke bort til denne giraffen en gang på 80-tallet, men det var like før jeg forært til de ubehøvlede koreanere på toget mellom Ulaanbaatar og Irkutsk ...

I første bok dro vi fra Beijing til Ulaanbaatar, og så inn i Russland. I denne boken er vi ca. to tredeler på vei i turen, men har allikevel en rimelig lang strekning å tilbakelegge før vi kommer til Moskva. Oppholdet i Beijing var en ganske kjapp affære, og togturen til Mongolia var preget av jetlag, lite mennesker og en tom togvogn. I Mongolia derimot, var det full rulle fra dag en og vi rakk over det meste Ulaanbaatar har å by på av severdigheter, samt en tur på steppene, overnatting i ger, mongolsk kjøkken på sitt verste, og å falle av en semivillhest. (Jeg da altså, ikke paps. Han freaka som kjent ut og slapp unna.) På turen mellom Mongolia og Russland fikk vi med oss  byråkrati på sitt mest irriterende, samt prøvd oss på å dele kupé med to til. Grensepasseringen i Russland var ganske langdryg, men når man først er inne så går det meste på skinner på tross av språkbarriere og uleselige skrifttegn. Vi dro rett til fantastiske Olkhon i Baikalsjøen når vi først var inne, og dette var definitivt et av turens absolutte høydepunkt. Den første boka sluttet når vi dro fra Olkhon tilbake til Irkutsk, og det er her vi nå starter i denne boka. Det er sent på kvelden, vi hadde kjørt bil hele dagen på veier som ikke er veier og magen romlet. Høyt. Men det skulle det vise seg at ikke var bare bare å gjøre noe med...

Hilde hjarte Instagram

Jeg er ganske opphengt i Instagram for tida og bruker det hele tiden, hele dagen, omtrent. Ikke at det gjør meg mer kreativ eller noe, det er igrunn ganske åpenbart at jeg stort sett holder meg til en bunke snevert utvalgte temaer.

Bassen er eksempelvis et mye avfotografert kasus. Man kan nesten ikke la være å ta bilde av han da, men man trenger kanskje ikke hundre bilder av en sovende katt heller. Nei. Jo. Nei. (Joda)

Ymse lesestoff er også populært, spesielt lesestoff knyttet til hjemmet mitt i Masterleseland. Det endrer seg ikke akkurat radikalt fra dag til dag, men avfotografert blir det allikevel. Jeg liker gjerne å gi en illusjon av at jeg jobber flittig, men som regel er det 90% fjøsbok, aviser, underskog og yms hele dagen når jeg først er på plass. På fredag ble det tilogmed plass til fire timers vinpause med litt tapas til som lunsj. 

Her bedriver jeg klassikeren «prøveromsfotografering», i dette tilfellet av min nye genservenn. (Den er veldig god og varm, til info.) Også liker jeg å fotografere mitt eget tryne selvsagt, er ikke så veldig mye mindre selvsentrert enn alle andre tror jeg. 

Små ting man ramler over i hverdagen er ganske poppis, og kanskje den hyggeligste kategorien igrunn. Her representert ved «Jakopp» og «Neikopp», Erlos og Stefflos' gode naboer og en tilfeldig regnbue.  

«I tried taking pictures, but they were so mediocre. I guess every girl goes through a photography phase. You know, horses... taking pictures of your feet.» 

En noe merkelig ny kategori har i det siste vært pøntemøffins (eller cupcakes, som de visstnok skal hete.) Jeg er sjelden i samme rom som en pøntemøffin, og baker de absolutt ikke selv, men, så har jeg tydligvis møtt endel allikevel.  

Diverse kunstutstillinger er også en gjenganger, og her var jeg på Ida Lorentzens Nyfossum. Veldig veldig fint! Og veldig fint hus. 

Og sist, men ikke minst, klassikeren frokostbloggings. Variasjonen over frokost er ikke akkurat enorm igrunn, men veldig god da! Tror frokost er dagens høydepunkt for meg på matfronten.

Norges fineste bokhylle

NRK skal kåre Norges fineste bokhylle, og jeg er jo selvsagt av den oppfatning at mitt bokhyllerom er finest. Det spørs om NRK godtar litt alternativ fortolkning av hva en bokhylle ER, men jeg eier ingen hemninger så jeg sender nå inn allikevel.

«Jeg har et rom på bare åtte kvadratmeter og ettersom bokmengden har vokst seg heftig ut av den første hylla (den på gulvet) så har det med tiden blitt sånn at jeg nå i praksis bor i en bokhylle. Veldig trivelig, men kanskje ikke så praktisk alltid! Bøkene tok kontroll over rommet mitt for rundt to år siden og finner seg stadig nye plasser å befinne seg på. Jeg har bøker fra ymse bakgårdssalg oppå skapet, kunstbøker og fagbøker pluss Harry Potter og litt yms i gulvbokhylla, barnebøker skvist inn i en krok, ymse nyheter i et hjørne, bøkene jeg har hatt en stund i den salrygga vegghylla, yndlingsbøkene på pulten og i vinduskarmen, og fancybøker pluss Sylvia Plath i den nyeste pøntehylla som også er den fineste bokhylla jeg eier. (I tillegg bor det bøker i senga mi, i veska og oppå en høyttaler.) Ideelt sett burde jeg kanskje heller fått meg ny bokhylle, men 1,70 m i bøker hadde jo ikke vært feil! Har jo fortsatt masse ledig plass på gulvet.»

Jeppjepp. Jeg vinner aldri konkurranser, og sikkert heller ikke denne, men det skader jo ikke å prøve!

Jarle, hvor ble det av deg i alt mylderet?

De fleste som ramler innom her via diverse nettsøk, har som regel søkt på Jarle A, gjerne i komboer som «Jarle + kjæreste», «Jarle + god i senga» (seriøst...?) «Jarle i striper» og evig populære «Jarle + frostskader». Han ligger faktisk på andreplass søksmessig, etter «Hildefjas». Snart vil han gå forbi meg, og jeg vil anta at skuffelsen til de som søker på Herr A er rimelig stor når de ikke finner svar på noe av dette her. Beklager det! Men, hvor har det nå blitt av mannen? Min stormende avstandsforelskelse har avtatt ganske så kraftig, så jeg vet sannelig ikke. Men jeg tenkte jeg skulle gjøre litt research for alle disse menneskene jeg skuffer med å ikke ha en blogg dedikert 100% til Jarles gjøren og laden.

Så! Siden sist har mannen gjort så mangt, han har eksempelvis innkassert en filosofipris kalt «På kanten» for å leve etter sine «havet gir og havet tar» prinsipper, han har vært på Risør Trebåtfestival som en slags rådgiver av noe slag og i tillegg startet opp et nytt ungdomsopplegg for sofakidsa i Stavern/Larvik hvor de driver og pusser opp vikingskipskopien «Rabalder». Ja, også blogger han uregelmessig her da. Jeg vet beklageligvis ikke om han er god i senga eller har dame, men om man er hypp på å se bilder av han i striper så kan de beskues her. Der er det i tillegg et bilde av de populære frostskadene!

Jeppjepp, nå bør de fleste være fornøyde tenker jeg.

Fotografiets dag

Jeg er ganske så glad i fotografi, og måtte selvfølgelig ta turen når Fotografiets dag på Preus Fotomuseum i Horten både inneholdt pop-up Robert Mapplethorpe utstilling (som holdt til hos den mer rampete lillesøstra A Doll's House prosjektrom), ymse foredrag og fotoboktitting pluss fantastiske gruppeportretter og portretter fra den lille bygda Jølster i Sogn og Fjordane. Kunne jo ikke bli feil! Jeg hadde, sett i retrospekt, skammelig nok latt kameraet bli hjemme så jeg ikke skulle bli en av de mange entuziaztene med speilrefleksen og overdimensjonert objektiv nonchalant slengt over skulderen. FAIL. Men, da må man nesten ta til takke med det man har, og da ble det jaggu halvdårlige iphonebilder med Instagram. Igjen.
Hovedutstilleren var i år Sigurd Fandango, og han hadde tatt med seg en serie av den nye middelklassen i Afrika (opprinnelig laget for Aftenposten). Han opererer i grenselandet mellom reportasjefoto og kunstfoto, og definerer seg selv som portrettfotograf. Noe som gjør at det objektive blikket ikke trenger å overprioriteres, og hans subjektive møte med objektene mer er i fokus. Jeppjepp. Gjengen over her jobbet forøvrig på en rosefabrikk som er en av hovedeksportørene til Mester Grønn. Til info!
Inne på selve museet var det bildene til Oddleiv Apneseth fra Jølster i 2008 som var hovedattraksjonen. Apneseth bodde i Jølster et helt år, og har dokumentert alt fra bygdepersonligheter, revebonden, håndbakklaget, ansatte på bensinstasjonen og yms i enorme gruppeportrett som faktisk er ganske så fantastiske. Jeg overhørte en fyr si at han likte så godt den lune humoren i portretteringene, noe som er en ganske så treffende beskrivelse. Pluss, bygder på Vestlandet er jo i utgangspunktet ekstremt fotogene, så kulissene pluss fine folk gjør disse bildene så bra at jeg måtte løpe hjem og bestille boka i en fei. (Den er utsolgt fra forlaget, men man kan få tak i den i enkelte nettbokhandler fortsatt.) På bildet under her, er det forøvrig Ragnar Hovland med familie som poserer. Og i bildet over er det fjern slekt av typen at mammas tremenning eller så er inngiftet i den.

Noe annet som var staselig i dag, var også pop-up utstillingen med Robert Mapplethorpe. Den skulle bare stå i tjuefire timer, og selv om jeg allerede har sett Mapplethorpe både i Stockholm og i New York fra før, så kan man jo ikke la muligheten passere når han dukker opp i Norge heller. (Har jo faktisk kjent til han siden jeg var femten og skrev oppgave om han i Visual Arts på min noe pretensiøse skole Wollongong High School of the Performing Arts..) Mapplethorpe er ekstremt velkjent fotokunsthistorisk sett, og er både berømt og beryktet for sine svart/hvitt fotografier av alt fra blomster, homseporr, erotiske bilder, peniser og kjendiser. Man fikk se litt av alt her, pluss Joy Division over høytalerne og enkelte bestyrtede eldre damer som ikke helt skjønte greia med at han har tatt bilde av seg selv med en pisk ut av rumpa. De oppfordra folk til å ikke avfotografere verkene, så jeg tok bilde av døra istedet.

(Og vil veldig gjerne innramme alle bilder jeg har med ordentlig passpartout og rammer fra en rammemaker. Du vet du har nådd et nytt nivå i fotonerding når presentasjonen av verket også begynner å telle...)
Det siste jeg gjorde før jeg takket for meg, var å bli med på bibliotekets fremvisining av en haug med bøker fra 1800-tallet som sjelden eksponeres for verden. (De oppbevares på kjølelager og må akklimatiseres før man kan få se i dem.) Som fotobøkene fra masteroppgaven min, så har også disse originalfotoer som illustrasjoner. Veldig fint! I Horten har de ca. 10% av alle fotobøker som eksisterer av denne antikvariske typen, og det var kanskje firetusen på verdensbasis. Ganske stas med oppslagsverk for medisin hvor hudsykdommer og styggedommer som syfilis er håndkolorert for å gi ekstra kjip effekt på leseren. Og bibliotekarene på fotomuseet er forøvrig ekstremt hjelpsomme, da jeg maila litt frem og tilbake med dem tidligere i vår om en bestemt bok, så tipsa de meg om ti andre jeg også kunne se på som faktisk var enda mer relevante. Veldig kjekt! Når jeg blir voksen vil jeg forøvrig ha like mange fotomonografier representert i hyllene. (Ganske greit med en unnskyldning for å kjøpe enda flere fotobøker ja!)

(Føler denne dagen var et finfint påfyll i min kulturelle kapital, da jeg tilbrakte lørdag kveld med å se en Justin Bieber dokumentar og hva Khloé og Kourtney Kardashian bedrev i Miami for noen år siden...Masteroppgaveskrivingsprokrastinering på lavt nivå!)

Hilde gjør ting hun ikke kan: «Lavkarbo»

Åjadda, nå er jeg delvis en av «dem», iallfall som et eksperiment enn så lenge. Til mitt forsvar er jeg ganske så glutenintolerant, og spiser jo uansett ikke brød, ergo var ikke veien veldig lang over i en lavkarbonedtrappingsuke. (Må jo spise opp det jeg alt har i skapet før jeg kan bli enda mer dedikert så.) Etter at jeg tyvlånte en oppskrift på knekkefrø fra en bok på jobb er iallfall frokosten sikra (igrunn bekymringsfullt at jeg nå baker egne knekkebrød, men), og middagene kommer seg litt haltende. Slett ikke feil å måtte spise aioli og avokado på det meste! I verste fall kommer jeg til å ende opp som en trillende kule av all den feite maten, men da må jeg jo bare gjennomføre punktet om trening med Erlos på den utopiske høstlista istedet. Så dette kan være win-win om jeg faktisk gjennomfører det? Spenstig!

Men, altså, jeg er ganske snill på lavkarbofronten da, jeg spiser fortsatt ikke kjøtt absolutt alle dager. Er jo ikke vits det, når man kan lage seg deilig avokadosuppe og mozarellasalat i lange baner!
(Hjelper jo forsåvidt endel på at mesteparten av øldrikkende venner er utplassert over hele Europa i høst, pluss at enkelte andre har skaffa seg bebis. Færre fristelser! (Men Carline, jeg kommer sikkert til å drikke litt øl på Island altså.))

F°95

Jeg liker å få post, jeg liker singelklubben til Flamme forlag og jeg liker verdensrommet. Lykken var derfor stor da jeg i går, for første gang på sikkert en måned fikk post som ikke var av typen gørrkjedlig og to nye boksingler var et faktum. Når den ene i tillegg handler om verdensrommet så var lykken nesten komplett. Av en eller annen grunn minner Vi kommer i fred av Miriam Myrstad meg litt om boka Darlah av Johan Harstad (minus slutten kanskje?) noe som absolutt er veldig stas. (Miriam og Frøydis har forøvrig også en ganske så staselig universblogg som de gjerne kan gjenopplive.) Jeg er ikke akkurat en spesielt kompetent diktanmelder, men liker du dette ene diktet, så vil du garantert like resten. Verdensrommet versus livet er aldri feil!
(Av og til kunne man sikkert lurt på om jeg var sponsa av Flamme forlag siden utgivelsene deres stadig nevnes, men det er jeg da altså ikke. Jeg bare liker generelt fine cover, litt sære bøker/boksingler/yms og at jeg går forbi forlaget ganske ofte på vei til jobb. Ja, også er jeg hemmelig forelska i Nils-Øivind Haagensen da. (Mest pga. Møt meg, møt meg, møt meg.) Den burde dere forøvrig gi ut som en Gammel flamme, Flamme, for nå har jeg sikkert tømt lageret til Sentraldistribusjonen snart.)