With gratitude

Jeg unngikk total katastrofe med "Are you tired?". Det gir ingen mening, men det var nå det jeg sa.

I photograph to remember

Min fotohelt over dem alle, Nan Goldin, kommer til Oslo til uka og jeg dør litt bare av dette, enda verre er det at hun skal signere bøker på lørdagen på Tronsmo. For tør jeg egentlig å dra for å møte henne og få signert en bok? Ikke egentlig nei, selv om jeg alt har gjort det jeg kan så jeg hverken er på jobb eller jobber på by:larm. Jeg kommer ikke til å si noe lurt, bare stirre og stamme frem hva jeg heter. Om jeg klarer såpass. Jeg får ikke sagt noe om bildene, at alle tror jeg er på et av dem, at jeg elsker "Trixie on the cot" eller "The Ballad of sexual dependency", at jeg har lyst til å skrive master om henne, at hun er en av de få som er nummer ein i min verden. Det kommer bare til å bli "Æi løv jør wørk" og pinlig..

Kunsten å belønne seg selv

I anledning en slags bachelor i kunsthistorie har jeg gitt meg selv Penguin sin serie med ymse engelske klassikere i gave. Fine bøker, fine i "hylla". Hylleplass er igrunn noe jeg ikke har så nå er det bøker i vinduskarmen, bøker på pulten, bøker oppå kassene med sengetøy oppå hemsen, bøker oppå bokhylla, bøker i senga... De har vel egentlig tatt over rommet mitt. Tror jeg må bestikke familien ganske heftig neste gang jeg skal flytte..

Dark in my heart

Hilde og Erlend får frie tøyler og lager et bokhjerte i anledning svadadagen på søndag. Men fint ble det! Og vi elsker jo bøker, tross alt. (Hjelp, jeg har blitt en sånn der som tar alle bildene sine med telefonen.. Aiaiai)

Don't ever tell anybody anything. If you do, you start missing everybody

Til Salinger - med kjærleik og grusomhet

J.D Salinger og jeg, vi har hatt et litt sånn der hat/elsk forhold siden jeg var seksten. Jeg tror det kan ha vært det at vi brukte et halvt år på tråkle oss gjennom "Catcher in the Rye" som var hovedgrunnen, å høre Holden Caulfield og hans kverning rundt phonies i time etter time, analysert opp og ned og baklengs og til Usbekistan gjør ikke akkurat allverden for en bok. Men nå, nå er vi mer over på elsk etter at jeg leste "Franny and Zooey" i november, "Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour: An Introduction" i desember og sist men ikke minst "For Esmé - with love and squalor and other stories" nå om dagen. Jeg vet ikke akkurat helt hva det er jeg elsker, men jeg tror det er en blanding av at jeg bruker så sykt lang tid på novellene, at de ikke er lest på en trikketur (min trikkebok om dagen, "Stalins kyr" av Sofi Oksanen er en sånn bok hvor jeg leser typ 30 sider på en trikketur til jobb.. Fantastisk bok på sin måte den da altså, men mer.. flytende?) og at de kanskje.. krever litt? Språket generelt og ordbruken spesielt. Alle doble og triple betydninger, det man ikke blir fortalt, episodene, karakterene. For ikke å glemme tiden man blir sugd inn i, for meg er J.D Salinger nesten Mad Men i bokform, det er gjennomsyrende 50 og 60-talls. (Og litt andre tall, men iallfall, gjennomsyrende tidskildringer.) Det er bare The Bell Jar av Sylvia Plath som gir meg samme.. samtidsfølelsen. Jeg vil ha mer og både håper litt og ikke at noe nå blir gitt ut noe posthumt, iallfall en samling med alt han har gitt ut som ikke er i mine fire, ja takk.