31. oktober 2009

Man får ikke mer moro enn man lager selv..

..så jeg og Erlend kledde oss ut på jobb i går i anledning Dia de los Muertos. Jeg som Hvor er Willy (eller Wally som en dame kalte meg) og Erlend som rev (eller lille Harepus som en dame konsekvent kalte han, selv etter da han sa han var en rev...).
Willy fotografert i en særs komprimiterende situasjon, også kjent som godteristjeling.
Og idag fikk jeg låne revekostymet!
Med korrekt navneskilt, selvsagt.

28. oktober 2009

Du och jag döden


Jeg hadde vel egentlig ikke trodd at jeg skulle blogge mer om døden i år, et innlegg får på en måte holde. Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle blogge om Kristopher Schau heller. Det passer egentlig ikke sammen, Kristopher Schau og døden. Men så har han jo plutselig skrevet en bok om døden. Eller mer konkret, kommunale begravelser. Boka har ligget litt i stua mens jeg har lest den og har konstant blitt møtt med skepsis. Tilogmed at boka ser så fin ut er feil, hva driver det lange skinnskjeggrekelet med nå? Skal han vitse over de som får kommunale begravelser, de som begraves og bisettes stort sett alene? Men nei, det er en liten vemodig og småmorsom bok på 92 sider som handler om ensomhet, å være til stede, å prøve å gjøre noe fint for folk man aldri har møtt, å prøve å fatte at en begravelse er noens siste dag på jorden. Schau skinner igjennom her og der, men mer selvironisk enn brautende og det er ikke mye som minner om å danse i mat til obskure nederlandske sanger. Den var bare jævlig fin rett og slett.

Kristopher Schaus tre teknikker for å overleve tilværelsen:
1. Ikke være redd for å dø
2. Lag noe
3. Ha et abstrakt begrep om tid

Punkt tre handler mye om å ikke gå rundt og angre på alt man har gjort, heller bare ha en stor "før" haug hvor alt samler seg. Punkt to handler om kreativitet, å lage noe selv om man kanskje ikke har jobb eller har det litt kjipt om dagen. Men punkt en er kanskje viktigst. Å ikke være redd for å dø. Å ikke være redd for å dø er fint når verden butter imot og man føler at alt bare er kjipt. Hva er det verste som kan skje egentlig, at du dør? Om du ikke er redd for det så er det ikke et problem. Når jeg var liten var jeg redd for å dø, redd for at noen skulle komme og ta armene mine om natta. Så jeg sov med dyna tett pakket rundt meg og satset på at armene var der når jeg våkna. At jeg var der når jeg våkna. Nå er jeg ikke redd for å dø lenger, men redd for at de rundt meg skal dø. Det er kanskje det som er mest ugreit når man blir "voksen", at det er så mange som kan dø. En jeg var ekstremt glad i døde i en ulykke i sommer. Borte, kommer aldri tilbake. Han var ung, ikke engang tredve og hadde hele livet foran seg. Utrolig urettferdig og meningsløst, men det ga meg også perspektiver på ting. Verden går ikke under selv om du ikke vet hvor du er etter jul, hvor du jobber, hvor du bor. Verden går ikke under selv om du har gått opp to kilo, verden går ikke under selv om du får dårlige karakterer på eksamen. At du blir dumpa, at du fortsatt er singel, at du er i en evig ulykkelig forelska boble. Du har det faktisk ganske bra, du er ikke død og det som er galt nå kommer til å ordne seg. Det er ikke sånn at alt som skjer skal være ubetydelig men det kan være greit å ha i bakhodet at det som virker katastrofalt nå ikke nødvendigvis kommer til å vare i det lange løp. Litt perspektiv rett og slett. Ta deg en muffins og bare pust litt.

24. oktober 2009

C'est magnifique



Når man er litt vel matglad så er det greit å ha idoler som Joan Holloway. (Selv om det suger at noen av kjolene mine har blitt for små..) Også er jo Joan tøff da, som ikke mister hodet av løpske gressklippere på kontoret og forloveder som trekker frem trekkspillet ditt i lystig lag.





21. oktober 2009

Må få meg no lego

Jeg leste i avisa for en stund siden at Christine Koht driver og tyvlytter på sin indre monolog for å se hva den driver med og siden min har mye rart for seg så har jeg prøvd å tyvlytte litt selv. Igrunn sykt vanskelig, så fort man hører etter blir det helt stille, litt sånn som når foreleser har stilt et spørsmål på seminaret og man plutselig er veldig opptatt av taket eller naboens håndskrift. Så trikset er å ligge på lur og hoppe på den indre monologen når den minst venter det. Lesesalen viste seg å være et ypperlig sted sånn sett, er ikke ofte fokus er der den skal være... Men Foucaults "Seksualitetens historie" krever nesten litt tankesprang uansett. (Jeg skrev ned indre monolog rett etter at det var tenkt, et annet pluss med lesesal når man skriver notater..) Den er ikke spesielt morsom, informativ eller viktig, tror den igrunn er bedre når jeg ikke prøver å fange den hele tiden.

Utdrag fra en indre monolog onsdag 21 oktober, lesesalen på Sophus Bugge mellom 10.38 og 13.59 sånn circa:

Jeg burde skrive en barnebok om tre stykker fra forskjellige tidsepoker som bor i kollektiv! Forviklinger! Men... da må jeg jo kunne historie og det er kjedlig.. Kanskje jeg skal holde meg til den andre ideen om Raske Roger og Trappevaske-Truls istedet.. Men da må jeg lære meg å tegne... (Begynnelsen av side 3 i Seksualitetens historie..)

Hadde Foucault noe særlig sex igrunn? (Litt lenger ned på side 3)

Hummhummhummhuuummmmmuhmmmhummhumhummmmhumhumhummm (Noe jeg antar er nynning, forekommer ofte)

Oi, han ser ut som Conan! (Random fyr på lesesalen)

Hvorfor skriver han så langt om noe man ikke skal bry seg om? Dustefoucault

Shit, hvor mange år har jeg igjen med lånekassa? 2? Hm, fotoskole i to år, også et år kunsthistorie, og så estetiske studier i... et og et halvt? Og et år med kunsthistorie og det blir... Hm

Innse det, han er ikke interessert. Hadde han vært det så hadde det ikke føltes som om han bare vil bort og hjem de få gangene du ser han... (Mye debattert emne, indre monolog har enda ikke blitt enig om hva vi mener om dette..)

Jeg trenger no lego. (?!)

Nå MÅ hun snart slutte å mase om den supermannkappa!!! (Mamma sender enda en melding om capen jeg skal få til bunaden og det er over et halvt år til 17 mai..)

Lær dere å hviske for faen! (Med imaginær filleristing av en gjeng antatte førsteårsstudenter som tydligvis aldri har hørt om innestemme...)

Spaghetti? I går. Kylling? I går. Grøt? Mandag. Kanskje mamma har mer eplekake?! Suppe!(Middagsdebatten, inntreffer rundt to.)

19. oktober 2009

Glassklokkemandager

De mandagene hvor man står opp avsindig tidlig for å gå til tannlegen og borres uten bedøvelse, au, for så å være hjemme igjen før elleve, når de andre går til Blindern og legger seg på sofaen for å lese i "Kjønnsforskning - en innføring" men sporer av og ender opp med å lese tolv kapitler i The Bell Jar av Sylvia Plath istedet, som man har lest en og to og tre ganger før, men allikevel så treffer den like hardt hver gang og man ER Esther Greenwood, iallfall i de første hundre sidene (man er jo ikke innlagt på institusjon, tross alt) og man merker at man har den samme meningsløse følelsen over det man jobber hardt for å få gjøre, hva driver man egentlig med denne kjønnsforskningen og kunsthistorien for, hva er poenget egentlig? Skal jeg skrive master i noe jeg ikke vet hva jeg skal bruke det til? Hvorfor studerer jeg ikke litteratur? Man kan jo ikke skrive kunsthistoriemaster om Frode Grytten for eksempel, ei heller Sylvia Plath eller Johan Harstad eller Nils-Øivind Haagensen eller forfattere generelt. Sånn egentlig. Men kanskje man kan skrive om hysteriets ikonografi i fotografi? Ikke egentlig, det er mer psykologi enn kunsthistorie og det er kunsthistorie vi studerer, sånn ca iallfall.

Taket er dekt av lange remser med vimpler etter helgas oktoberfest og følelsen av å bo i et sirkus er spesielt påtrengende, selv om den generelt er der uten vimpler og discokuler og ballonger overalt.

Og som et apropos, så er jeg glad for at jeg var grei mot Aslak Nore da han kom inn i bokhandelen og nærmest krevde å få boka si på torg. Hvordan ville han takla et nei? Ville han klapsa til en stakkars bokhandler? Forøvrig hadde vi en fornøyelig samtale som gikk sånn omtrent sånn her:

Aslak Nore: Hvorfor ligger ikke boka mi på torg?
Meg (som ikke på noen måte visste at det var SELVESTE Aslak Nore!) litt usikkert:
Eh...Har du skrevet en bok du da?
AN: JA! Den heter Ekstremistan!
Meg: Åja, jeg har...lest om den ja.
AN: JA! Den må jo på torg?
Meg: Eh... Joda. Den er jo fronta i samfunn og debatt hylla vår da.
AN: Det ække en ordentelig hylle!
Meg: Å.. Men altså, den hylla er ganske populær da altså...
AN: Men den må jo ligge på torg, det skal komme skikkelig mye bra presse på den!
Meg: Det er egentlig ikke plass på torget, men vi kan jo se...
AN(særs smørblid): Ja! Se her, den får plass her, om vi tar bort denne og.. hm. Ja, se der ja, den fikk plass!
Meg: Ja, er du fornøyd da?
AN: Veldig! Hadetbra!

13. oktober 2009

Hval?

Jeg har oppdaget enda et alterego i mitt univers, sånn bortsett fra Berteig (fyllealterego) og meg selv. Den nyeste har ikke navn enda, men inntreffer rundt eksamenstider og gjør irrasjonelle ting som å stappe seg med boller (noe Hilde og Berteig ikke tåler) og å handle på ebay. Tydligvis. Glad og fornøyd med vel overstått (vel og vel, iallfall overstått) eksamen tenker jeg at det er greit å sjekke mailen og ser da at ebay har sendt meg mail. Med tittelen "You won this item on eBay: NEW JAPAN MIDORI D-CLIPS 30 WHALE". Hæhva tenker jeg og klikker meg inn for å se at jeg har kjøpt meg...hvalbinders... Ja faktisk, 30 hvalbinders til 5 dollar. Har ingen formening om når jeg har bydd på dette, men tenker det sikkert var fristende i de sene nattetimer en kveld..



Kanskje underbevistheten og dette nye alterego er påvirka av Whale Wars, mitt nye favorittprogram på Discovery? Kvalkrigen er en blanding av komedie (ufrivillig riktignok) og fullt alvor (antihvalfangst som jeg er) og er masse action for penga søndag kveld. Med klin gal kaptein, slemme japanere som driver med "scientific research" og en gjeng med landkrabber som ikke har peiling så er det en fest uten like. De har tilogmed kalt opp båten sin etter Steve Irwin. Passende.


(En vinkende hval, observert da vi var i Australia sist.)

11. oktober 2009

Jakob seier JA til alt og Neikob seier NEI


Jeg har lest endel barnebøker i det siste, både billedbøker og for de litt eldre. Av uvisse grunner er alle favorittene gitt ut av Samlaget, kan derfor være at det er nynorskefetisjen min som velger dem delvis ut. Men de er jo så bra! For eksempel Jakob og Neikob av Kari Stai som redder seg ut av krokkodillen ved å sette bilen i racergir (eeelsker den!), Tonje Glimmerdal av Maria Parr som er en typisk uteunge og har Gunnvald på 79 som bestevenn og sist men ikke minst, Spelejenta av Jon Fosse som må redde pappaen sin fra en gufsete holme. Sisnevnte mest pga de fantastiske illustrasjonene til Øyvind Torseter, herregud så misunnelig jeg er på at jeg ikke har kommet på noe lignende selv. Ikke kan jeg tegne, og bare fotografier hadde blitt kjedlig. Men kombinasjonen! Fint x tusen, ca.

9. oktober 2009

Транссибирская магистраль, Транссиб

En av mine aller aller største drømmer er å sitte på tog i over en uke. Og heldigvis har jeg en pappa som har drømt om det samme i over 30 år, så han var ikke akkurat vanskelig å be når jeg ønska meg tur med den Transsibirske jernbane til 25-års dagen min. Vi snakker Beijing, Ulan Bator, Irkutsk og Olkohnøya, Moskva, muligens flere steder når jeg har fått researcha meg ferdig. Det blir.. ubeskrivelig.

2. oktober 2009

Kina








Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...