Tradisjoner

Da jeg var liten så leste vi alltid Snekker Andersen og julenissen før jul, vi så Grevinnen og hovmesteren kvelden før kvelden og disneyjul og Tre nøtter til Askepott på morgenkvisten med nissens tresko fylt med godis på fanget. (I min familie får vi ikke julestrømpe, men jeg og brodern får hver vår røde tresko. Når jeg var liten forklarte mamma det med at nissen satte fra seg skoa hos oss og strømpene hos nabo Ole Martin som bodde i etasjen over. De skoa var til og med med til Australia da vi bodde der og jeg har til dags dato aldri klart å finne ut hvor mamma gjemmer dem gjennom året.)

Men så endrer jo tradisjoner seg, Snekker Andersen har flytta til hytta og jeg jobber som regel seint kvelden før kvelden. Noe julemorgen har jeg heller ikke fått de siste tre årene, isteden står jeg på jobb og pakker inn gaver for folk som er for sent ute og som alltid skal ha bøker som har vært utsolgt fra forlaget siden tidenes morgen. Pappa har forsåvidt kjøpt Tre Nøtter til Askepott på dvd til meg, men det er ikke helt det samme å se den rett før sølvguttene tar over showet.. Så hvorfor ikke bare lage noen nye tradisjoner når de gamle begynner å feile? I går var det en artikkel om Tove Jansson i Bokmagasinet til Klassekampen, og der fortalte Anders Heger om at de leser historien Granen (eller Grantreet som den heter i min bok) i jula istedenfor Juleevangeliet. Og denne tradisjonen tror jeg jammen jeg skal adoptere, den får bli en del av den nyere tradisjonen, den hvor man også ser Hjemme Alene 2 på juleverkstedet til Kirsti og Agneta og ikke nødvendigvis har kalkun til jul. Grantreet handler om hvordan mummitrollene blir vitne til julestria i troen om at denne Julen er noe fryktelig som må blidgjøres med presanger, mat og pynta trær man eventuelt kan gjemme seg i. Jeg skal ikke avsløre slutten, så les den selv! Den er veldig fin, og seiler opp som en utfordrer til Snekker Andersen som yndlingsjulehistorie.

180

180 er antallet pakker jeg har pakka inn så langt i desember, sånn ca, tilsammen hjemme og på jobb. 166 er bare jobb, så hvor mange vil jeg egentlig ha pakka inn før klokka ett på julaften? Over 300? Kanskje bare 250? Hjernen har åpenbart tatt seg universitetsferie og jeg klarer ikke å gjøre så mye konstruktivt utover å pakke inn pakker, som jo går ganske autopilot nå. Jeg kunne glatt passa inn på Nissens verksted, bare pakke pakke pakke hele dagen. Men lurer litt på når hjernen dukker opp igjen. Kanskje når jeg drar på ferie til Egypt i romjula? Kanskje rett over nyttår, når jeg bare skal drive dank før jeg tar et emne i Roma? Krysser fingra for det igrunn, greit å ha noe å glede seg til når man pakker inn ti gaver for en mann i dress som ikke gidder å si takk en gang.

Jeg dauer...!

Jeg burde egentlig skrive ferdig problemstillingen min så jeg får den godkjent uten noe mer krøll, men jeg vil heller bruke all min tid på damnyouautocorrect.com. Jeg ler så jeg griner! Har ledd så jeg får vondt i magen og hele kroppen rister, tror det er ganske lenge siden jeg har ledd så godt av noe så teit. Men det er jo fantastisk! Har igrunn aldri hatt noen veldig bra selv, minus kanskje den gangen jeg sa til Ida at hun "sikkert kunne sove i Stuart!"...

Okei. That's it.

Jeg har en høne å plukke med deg, verden. Jeg er ganske grei, jeg dytter ikke folk av veien på bussen og holder døra for andre. Blant annet. Så det var hyggelig at helga begynte med en A på eksamen, det var uventa og veldig greit. Men måtte jeg bli frastjålet telefonen av en gjeng med nepehuer fra uspesifisert land natt til søndag da? Som uansett ikke får brukt den da den er sperra etter alle kunstens regler hos politi og yms, jeg har levert hele to anmeldelser, en på nett og en personlig og brukt eviglang tid på å fylle ut ting i hytt og gevær over hele internett. Men jeg tok det pent jeg, tok en øl og hadde menneskelig vekkerklokke da jeg skulle trekke to av visdomstennene mine mandag morgen istedet. Menneskelige vekkerklokker er jo fine. Nå sitter jeg her da og spiser mat som er most eller flytende siden kjeven har låst seg, og tar det fortsatt pent vil jeg påstå. Har vondt i munnen, må stadig løpe etter bussen og blir vekka av en antikvarisk vekkerklokke, men det går fint det, trenger ikke telefon jeg. Fortsatt hyggelig og grei. Men nå! Nå begynner jeg sterkt å revurdere min greihet, for når amazon ikke merker pakka mi med bøker sånn at jeg må betale toll og posten ikke kan gjøre noe siden jeg ikke kan ringe kundeservice FORDI JEG IKKE HAR TELEFON!, da ere nok. Skal det være så vanskelig? Må verden snurre rundt telefoner? For jeg fikk heller ikke egentlig bestille meg ny, siden jeg ikke har telefon. Logisk det. Kan du ikke ringes? Nei, synd det, ikkeno hjelp til deg!

Neste gang noen nærmer seg meg ute så kommer jeg nok til å spenne bein på dem og skrike høyt istedenfor å høre hva de vil spørre om. Og ikke kødd med folk som har fått ting dratt ut av kjeven sin, jeg bare sier det.

Med vennelig hilsen
Grinchen

Kim Jong-Il ser på ting

Mamma synes til tider at jeg har for sære interesser. Disse inkluderer eksempelvis at jeg har sett Mao og Lenin i levende live (eller, de var nå daue som sild, men ja), at jeg synes helsyke sovjetiske superprosjekter og russiske militærparader på youtube er adekvat søndagsunderholdning, og at jeg liker å researche konspirasjonsteorier og lukkede diktatorstater som Nord-Korea, Dagestan og Turkmenistan. (Jeg burde kanskje blitt Russlandforsker istedenfor marinbiolog (mitt drømmeyrke) eller kunsthistoriker sett i retrospekt..)

Jeg synes jo ikke selv at dette er så sært, så mamma om det. Og nå finnes det tilogmed en blogg som handler om Kim Jong-Il som ser på ting! Fantastisk billig moro i en rimelig haltende eksamensinnspurt.

Bøker + veldedighet = sant

I anledning verdens AIDS dag så bestilte jeg meg i dag Vanity Fair i Penguins RED serie. Å kjøpe en av bøkene i denne serien gir 50% av hver enkelt bok's verdi til The Global Fund som vil utrydde AIDS (Og forsåvidt malaria og tuberkulose) i verden. Win-win altså, jeg får fin bok samtidig som jeg også får gitt en slant til noe viktig. (Jeg lover at jeg ikke skal utvikle større Bonotendenser med det første!) Forøvrig er det tidligere nevnte Yulia Brodskaya som har designet coveret. Fint!

Veloooour

I et forsøk på julestemning på bloggen så legger jeg ut disse bildene fra 2007 og 2009 av undertegnede rulla inn i julelys. In other news så baler jeg med eksamen av typen diffus om Gadamer og kunstverkets tidløshet, vi kan godt understreke at det er forferdelig lite spenstig. Spill og dialog og evige monumenter som strekker seg inn og ut av samtiden kan ta seg en bolle. For å liksom.. live opp hjemmeeksamen for meg selv så har jeg tatt på meg velurkjolen min og det er igrunn bare brodern som kan ta referansen fullt og helt. "Mmmm, velooooour!" Vi har et slags hemmelig kodespråk som baserer seg på ymse quotes fra Futurama og Monty Python and the Holy Grail blant annet, og de faller når det passer seg til høylytt fnising fra oss mens mamma, pappa og broderns forlovede tror vi har tørna. Nesten så jeg må dra med meg kjolen på juleferie i Egypt bare for at den skal få den reaksjonen den fortjener.

Hildes eksamensteknikker for en mindre smertefull hjemmeeksamen

Jeg er verdens verste til å ha hjemmeeksamen, i dag forsov jeg meg tilogmed til starten. Men etter såpass mange år på Blindern har jeg endelig lært å lure meg selv til å iallfall jobbe mer med oppgavene og ikke bare sitte panisk siste natta for å hamre ut 12 000 tegn. Metodene mine er basert på en blanding av tvang, belønning, fancy duppeditter og fargekoding, og her er topp seks i tilfeldig rekkefølge:

1. Rydd rommet dagen før eksamen braker løs. Jeg er iallfall en jævel på at det er på tide å sortere sokkeskuffen så fort eksamensoppgavene er tilgjengelig.

2. Første dagen er jeg generelt ganske treig, så da prøver jeg iallfall å lage forside og starte på litteraturlista med hovedteksten, så iallfall noe har blitt gjort. Det må jo gjøres en eller annen gang uansett.

3. GinTonic eller vin, uavhengig av hvor tidlig på dagen det er. Er man ekstra flink kan man få en på kvelden for eksempel, og siste dagen har jeg igrunn ingen hemninger. Ikke meningen at man skal bli kanakkas forøvrig, det kan vel bli i overkant kreativt språk da.

4. Det fancy programmet MindNode som lager tankekart for meg er en hit, mye kjekkere enn å skrive notater i et worddokument. For egen del bruker jeg det mest som huskeliste, er sikkert greit å ikke bruke mer tid på det enn selve oppgaven.


5. Hør på musikk som man ikke forstår, jeg har en fransk og en russisk liste. Funker finfint som bakgrunnsmusikk og siden jeg ikke skjønner hva de synger så hører jeg ikke etter på samme måte som med engelsk/norsk/svensk/dansk/islandsk musikk.

6. Pomodorometoden, som går ut på at man jobber med en utvalgt ting i 25 minutter, så får man 5 minutter pause hvor man ikke skal gjøre noe studierelatert og så er det 25 minutter fokus igjen. Etter fire pomodoroer kan man ta seg en lengre pause. Det er meningen at man skal stoppe etter de 25 minuttene uansett hvor man kom, så om det er midt i en setning så er det der man skal stoppe. Det finnes endel fancy iphone app'er med pomodoroklokker forøvrig... Det høres døvt ut, men for min del funker det bedre enn at jeg prøver å tvinge meg selv. Min pomodoroklokke teller også hvor mange jeg får til på en dag, så det er jo kjekt.

Jeg - en morrapuler?

Så gikk jeg der da, fra tjuebussenstoppet ved Tøyen og i retning hjemover. Ved Kiwi legger jeg merke til tre schnørrunger på sikkert… 15-17 år på andre siden av veien, de innbilt kule gutta som er ville i nickersen kvart på ni en fredag kveld. Plutselig deler de seg opp som på kommando og en av dem strener over til meg. Jeg hører på musikk og tar ut øreproppen samtidig som han plutselig lener seg brått inn og sier “Morrapuler, ikke kødd med meg!" med sint stemme og nærmest skumper meg inn i et gjerde. Jeg ble litt paff og lattermild, sa “Øh…. Har du problemer?” og fortsatte videre bortover uten å stoppe siden jeg tenkte det var best. Men hva i alle er greia? Hva får folk til å si noe sånt til vilt fremmede? Kan ikke helt se at jeg var så provoserende der jeg gikk med grønn topplue, altfor kort blomsterkjole og en Tanumpose.. Sambuarane mener at de kanskje rett og slett øvde seg på ypping, men vi kan jo konkludere med at det ikke var 100% vellykka når offeret begynner å fnise istedet..

Lømler altså, man får lyst til å ta tak i og riste dem litt hardt så de kanskje kan forstå at de er noen nepehuer.

Høstblau

Denne kunne jeg godt hatt tidligere i høst igrunn, høsten tar litt på i år.

Hljómalind

Ønskpønsk

I anledning første helga i advent så føler jeg at det er på sin plass å publisere årets ønskeliste. Julebrusen er på plass, tre julefester og to julebord skal besøkes på tre helger og innimellom all innpakkingen på jobb blir det juleverksted med Hjemme Alene 2, graut og gløgg. Stas! Ikke fullt så stas å måtte bruke begynnelsen av ferien på å trekke to visdomstenner og så skrive masteroppgaveskisse en gang til, men men.. Trøster meg med at jeg kan få beholde tanna jeg trekker, det er jo og en motivasjon å ha?

Ulaanbaatar

Vi ramla inn i Mongolia tidlig tidlig en morgen, ble med nød og neppe plukka opp av det som skulle være guidene våre de neste dagene og ble bussa avgårde til første monument. Det regna. Jeg hadde ballerinasko og ingen regnjakke, pappa hadde joggesko, varm genser og allværsjakke og skjønte ikke hvorfor jeg ville ha paraply. Dårlig stemning. Men heldigvis fikk jeg mongolsk vodka til lunsj!

Dag to, vi skal ut på steppene og bo i ger, Paps lagde mayhem i en kiosk og vi så en truck full av hoder. Vi var enn så lenge de eneste gjestene i gercampen og våre nærmeste naboer var to hunder, den ene med bare tre bein. Det var litt som å bo på Ondskapens hotell, men uten all snøen og Jack Nicholson med øks. Strømmen var borte og vi hadde stearinlys og ovn fyrt med kumøkk for å holde oss varme.

I Mongolia bor den siste ekte villhesten (den har et kromosom for mye/for lite?), Przwalskihesten. Eller takhi som det igrunn er lettere å kalle den. Den kan ikke temmes ordentlig ifølge ryktene.

Paps lar ikke ferie stoppe seg, så av kveldsaktiviteter var jogging selvfølgelig for han. Jeg fikk være med å melke kyr istedet, i tillegg til at jeg fikk hjemmelaga yoghurt servert i ger'en av kokkedamen.

Dag tre, vi drar inn i nasjonalparken igjen for at jeg skal få lov til å galoppere over steppene. Pappa feiger ut i siste sekund da han er livredd den lille hesten og ber meg lettere panisk om å gjøre noe. Guiden må steppe inn og av uvisse grunner velger jeg å ri med solbriller.. De ble trykt inn i fjeset mitt når jeg ramla av i en sving og i tillegg slo hofta ut av ledd. Hadde en særs lekker haltende gange resten av uka.

På Ondskapens hotell er det fortsatt ikke en sjel og vi går tur i sanddynene for å underholde oss selv. På kvelden dukker tidenes mest ubehøvlede gjeng med engelske damer opp og plutselig er det elektrisitet på plass, de kunne da ikke være stuck i ingenmannsland uten dusj og leselys.

Vi feirer at vi er tilbake i sivilisasjonen med å dra på et marked hvor nesten alle blir rana og så prøvde vi oss på tradisjonell mongolsk mat. Jeg trodde først noe på skåla mi var sopp, men nei, det var lever... Og de strimla greiene er ikke en slags form for nudler eller spaghetti, men ihjælkokt strimla kumage. Ikke turens høydepunkt kulinarisk sett foråsiresånn.

Siste dagen gikk vi på det tøffeste museet i byen, Naturhistorisk museum! De har en haug med dinosaurskjeletter fra Gobiørkenen og Paps og jeg syntes det var knaill. Og så var det å hive seg på toget og tøffe over til Russland og Irkutsk iløpet av 36 timer eller noe sånt.

Neste stopp: Rodina! Ulaanbaatar - Naushki - Irkutsk - Olkhon