25. juli 2012

Hilde gjør ting hun ikke kan: Safting

Jeg får av og til litt merkelige innfall, og er i tillegg ganske lettpåvirkelig. Muligens en dårlig kombo. Da Erlend og jeg fikk tilbud fra Samlaget om å få Sylting og safting heile året av Gunda Djupvik til 100% returrett (dette er staselig i bokhandelbransjen), så heiv vi oss rundt og bestilte tjue i en fei. (Kanskje ikke det man egentlig bør gjøre som vikarierende innkjøpere, men men.) For oss var jo dette selvsagt en potensiell høstutstilling, siden vi lager 99% av alle utstillingene i butikken. Tidvis har vi en tendens til å gå litt bananas med disse utstillingene, så det ble plutselig veldig logisk for meg at jeg også burde lage noe fra boka til utstillingen. Veldig typisk meg, det der. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har møtt Gunda noen ganger, og da hun var innom butikken og snakka om et hylleblomsttre i nærheten, var planen klar. Jeg skulle lage min egen hylleblomstsaft og slippe skvipet fra IKEA! God plan i teorien, men da jeg først fant det forjettede hylleblomsttreet uten en eneste hylleblomst igjen, var det på tide med plan B. Rabarbra! Nå kjenner jeg ingen med rabarbra her i byen, så da ble jeg pent nødt til å kjøpe den på butikken. Ikke like sjarmerende, men det gjorde nå nytten. I tillegg til rabarbraen måtte jeg også ha sitronsyre, sukker, Atamon (denne kommer jeg tilbake til) og en dæsj sitron. Rabarbrasaft er forøvrig et dagsprosjekt, så jeg begynte å lage den i kveldinga så jeg kunne lage selve saften dagen etter.
Først og fremst må man jo selvsagt preparere rabarbraen (en kilo), og det gjør man ved å kutte den opp og koke den i stykker, sammen med sitronen i skiver og en liter vann.
Når den ser litt ihjælkokt ut (kanskje hakket mindre enn min, for jeg kokte kanskje littfor lenge), så heller man alt over et dørslag med en duk/klede/sak i, og lar det stå og renne ned i noe over natta. (Jeg er forferdelig dårlig til å improvisere, så også her måtte jeg støtte meg til boka ...)
Dag to! (Egentlig dag fem eller seks for meg, men helst dag to da.) Når rabarbraen har rent fra seg er det på tide å lage ordentlig saft av den. Man bruker 800 g sukker per liter med saft man har, og koker dette opp sammen med en liten klype Atamon (konserveringsmiddel) og en teskje sitronsyre. Kokes opp mens man rører godt, og så voilà! Rabarbrasaft! Jeg lot den kjøle seg bittelitt ned før jeg hadde den over på en nysterilisert saftflaske. (Jeg stekte min på... 100 grader og noe i en halvtime.) 

Grunnen til at jeg brukte flere dager en planlagt, var forøvrig siden jeg ikke kunne finne Atamon noe sted. Kanke skjønne det, alle safter vel nå for tiden vel?! Men iallfall, jeg fant det tilslutt på Centra på Majorstua, så om noen skulle bli inspirert er dette stedet å dra for noe som også kan høres ut som en egyptisk farao.
Saften ble igrunn ganske så bra, synes jeg nå selv, og planen er nå å lage noe annet fra boka til Gunda. Kanskje jordbær- og rabarbrasyltetøy? Eller noe med rips? (Haha, stakkars familien ender vel opp med hjemmesnekra fotografier og nå også syltetøy og saft til jul i år.) Det tok ikke særlig lang tid heller, minus at rabarbraen skulle renne fra seg så tok alt det andre kanskje en halvtime tilsammen. Og siden det bare ble en flaske, så blir det jo ikke så uoverkommelig å faktisk få drukket den opp også. Stas! Og veldig fin i fargen er den jo også.

12. juli 2012

OL 94

For en tid tilbake tok jeg dette bildet på Blindern, siden det i min verden er ganske festlig at det finnes folk som går rundt med en tilsynelatende ny OL-sekk, 18 år etter OL på Lillehammer. Det kunne stoppa der, men nei. Pappa følger meg dessverre på Instagram, og kunne gledestrålende fortelle meg at jeg hadde tatt snikbilde av studiekonsulenten på instituttet hans. Plutselig begynte ballen å rulle ...
Noen dager senere fikk jeg en mail av pappa, og han hadde da FORTALT studiekonsulenten at jeg hadde tatt snikbilde av sekken, hvorpå studiekonsulenten hadde bedt om å FÅ bildet ... Ja, faktisk. Jeg ignorerte mailen glatt og håpa (forgjeves) at hele hendelsen skulle forbigås i stillhet, jeg vil jo ikke være en sånn som tar snikbilder og så blir tatt for det etterpå! Det kunne endt også her, men nei. Ikke med min pappa.

Jeg hadde bursdag forrige onsdag, og var litt seint ute med ønskeliste som vanlig. Da jeg endelig overleverte den, et par dager før dagen, fortalte Mamma meg i en bisetning at de ikke egentlig trengte noen ønskeliste i år, siden paps hadde ordna så mye flott alt. Jeg ante ugler i mosen med en gang (jeg kjenner pappa ganske godt) og understreket ganske så tydelig at jeg absolutt ABSOLUTT ikke ville ha en OL 94-sekk, noe mamma naturlig nok syntes var en pussig bemerkning. Men så, før de skulle møte meg og resten av den utvidede familie for bursdagsmiddag, så hadde pappa kommet hjem til mamma med nettopp en OL 94-sekk på ryggen. Mamma fortalte hva jeg hadde sagt siden hun ikke kobla at sekken faktisk var ment for meg med en gang, hun trodde det var pappas egen sekk og et morsomt sammentreff. (Stakkars paps …)

Og så, under gaveutdeling, så fikk jeg masse fantastiske ting av paps, som en ny kasjmirgardegan (jeg vet det heter cardigan, men i min familie kaller vi det nå gardegan uansett) siden gardeganen jeg kjøpte i Mongolia har blitt ødelagt og lappa så mange ganger at den ikke er helt presentabel lenger, en dokumentar om Annie Leibovitz og en krimbok om en katt (som jeg forsåvidt også har avønsket meg ganske tydelig, men sånt biter da vitterlig ikke på paps nei!) Jeg fikk til og med flottenfeierbokhylla jeg ønska meg av mamma og pappa sammen, og burde kunne godta det meste av vilkårlige gaver på dette tidspunktet. For siste gave var selvfølgelig den beryktede OL 94-sekk.

Paps hadde til slutt endelig skjønt at min snikfotografering av sekken ikke var et tegn på at jeg virkelig ønska meg en selv, men da var det allerede for sent. Så da satt jeg der, på Colonel Mustard med Moules fritesene mine og en OL-sekk pappa hadde KJØPT av studiekonsulenten. (Han har jo flere på lager må vite!) Haha, stakkars paps, som har satt himmel og jord i bevegelse for å skaffe denne sekken, også får han så laber respons! Jeg har lovet å bruke den som hyttesekk da, kanskje det er en formildende omstendighet. Og frykter allerede at neste års gave er et vettekostyme og/eller en raff OL-jakke til å matche sekken og pinslua jeg allerede har ... (Pinslua er min egen fra OL i 94 da altså, og ikke en ny dings i mitt liv.)

Så, hva er så lærdommen man må ta av dette?

1. Ikke ta snikbilde av folk, de er alltid noens foreldre/venner/slektning/studiekonsulent/hugleik. 
2. Ikke vær venn med foreldrene dine på sosiale medier.

Men jeg fikk en sykt vilkårlig bursdagsgavehistorie da, det skal nå paps ha. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...