30. juni 2011

Tidlig høst i vinduskarmen

Jeg var kanskje litt i overkant ivrig og tidlig ute da jeg planta yms omtrent midt på vinteren i år, men det gjør ikke akkurat noe å få en haug med hjemmedyrka agurker, tomater, basilikum og mynte allerede i juli! Og så må man jo ikke glemme årets nykommer, mais, som enn så lenge iallfall har produsert noe som kanskje er en maiskolbe. Tenk det!

28. juni 2011

Hundedagar

Pia og Lille krangler om samme ball og ser ut som tvillinger, muligens av typen siamesiske mens Eir gjerne skulle hatt en drue til.

25. juni 2011

Ønskpønsk 2006-2011

Gjennom åra har jeg laget plenty av ønskelister til min kjære familie, og når jeg nå skulle lage enda en i anledning Hilde-blir-gammel, så fant jeg igjen et utvalg fra de siste fem åra. Jeg synes Hilde stort sett har holdt seg innenfor rimelighetens grenser på gavefronten, men til tider er hun også ganske så stormannsgal.

Jula 2006 var en blanding av stormannsgal og ikke, og engelsk gotikk sto tydligvis i høysetet på bokfronten. Som regel er også en kunstnermonografi eller to tilstede , i tillegg til klassikeren bestemors vottesokker. (Jeg har til nå hele seks par!) Men en harddisk som skal se ut som en legokloss har jeg aldri funnet under grana. (Kanskje like greit...)
Bursdagen 2007 var en mer overkommelige og ganske beskjeden ønskelistene, noe familien sikkert satte stor pris på. Om man ser på hovedvekten av tvserier og dvd'er på lista, kan man kanskje anta at jeg tydligvis hadde planer om å tilbringe sommeren innendørs dette året.
Jula 2008 var nok den knappeste ønskelista jeg har levert, og den ga også ganske dårlig uttelling. Den eneste som fant noe å gi meg fra denne var katten, som trådde til med minnekortleser. Utrolig hva en ganske stor pelsball klarer å skaffe seg på butikken!
Bursdagen 2009 var også relativt minimalistisk, noe som førte til at jeg fikk hele to eksemplarer av boka til Gavalda og en finfin tivoliradio. Middag på Ekebergrestauranten var også en del av gaven, siden mamma hadde glemt hvilket år jeg var født og trodde jeg ble 25, ikke det mindre runde tallet 24.
Jula 2009 var jeg tydligvis lei av copypaste i Photoshop, og tegna istedet ønskelista selv. Her dukket et av mine hovedønsker, at mamma skal lage mørkerom i kjelleren sin, opp for første gang og jeg håper fortsatt på at det skal bli en realitet en dag.
(Bursdagen 2010 trengte jeg ingen ønskeliste, da jeg fikk tur med den transsibirske jernbane (aka Den lange reisen) av Paps og tursekk av mamma. Det er jo måte på hvor ekstra stormannsgal man kan være etter å ha fått verdens beste bursdaggave.)

Jula 2010 derimot, ble det til slutt så mange ønsker at jeg til familiens fortvilelse også laget et appendix til hovedønskelista. Fra minimalisme til naivistisk tegnede ønskelister gikk jeg nå for så mange ønsker at familien ikke ante hva de skulle gå for. Dessverre for meg var det ingen som gikk for tur til Kon-Tiki eller Naturhistorisk museum, men mariusgenseren er iallfall halveis ferdig strikka per dags dato og Paps fikk Tronsmo snudd på hodet i jakta på den fine fotoboka fra Øst-europa. Bortskjemt, jeg? Neida. (Kanskje litt..)


Og så: Årets liste! Hakket mindre stormannsgal enn forrige liste vil jeg nå si, men traveren tur til storby i Europa er igjen tilbake for fullt. Men! Mest fordi det er praktisk, kunstverket jeg skriver master om er nemlig i Sevilla, arkivet jeg trenger å besøke er i Paris og Carline kommer til å være i Reykjavik hele neste semester. Og en sekk må man jo ha når man skal trave frem og tilbake til Blindern hele høsten med tusen bøker, for ikke å glemme mer bokhylle i et rom hvor bøkene snart tar mer plass enn alt det andre tilsammen. Det finnes ingen grunn i verden til at jeg trenger en iskremmaskin, men, jeg er jo isoman da. Tror jeg fortsatt må se langt etter mørkerommet mitt, men en dag, så skal jeg få det trumfa igjennom. Jeg har iallfall blitt såpass gammel at jeg helst vil ha opplevelser og praktiske ting, var like før jeg begynte å ønske meg servise også. (Aiaiai..) Så, det var det. En ønskelistekavalkade mest for kuriosaens skyld.

24. juni 2011

Olkhon I

Olkhon er en relativt stor øy i Baikalsjøen. Øya er skilt fra fastlandet med et lite stred, noe som gjør den isolert i de periodene Baikal ikke enda har fryst til is eller er tint tilstrekkelig for ferja. Vi var her i noen dager da vi tok den transmongolske jernbane i fjor sommer, og Olkhon kommer høyt opp på lista mi over fantastiske steder her i verden. For å ikke drukne noen i turistbilder, så deler jeg Olkhon litt opp i min evigvarende fortelling om Den lange reisen.
Ladatur
Snæxy interiør
Ladaen
Etter en halsbrekkende tur på Olkhons «autobahn», i en liten rød Lada med snasne pelsseter og en gal gammel russer med dødsforakt som ikke kunne et kvekk engelsk, ankom vi hovedstaden på Olkhon, Kuzhir, hvor vi hadde booka oss plass på øyas hot spot nummer ein, Nikita's homestead. Nikita er en tidligere russisk mester i bordtennis som forelsket seg for mange herrens år siden i øya, og så bare ble der. Og begynte byggingen av sitt lille hjemsted, eller kråkeslott som det med årene har blitt. Omtrent halve byen jobber for Nikita, og man møter alt fra folk som ikke ville være en del av det stressende russisk storbyliv til backpackere, fastboende og franskmenn på ville veier i matsalen. Og man må jo ikke å glemme Nikita selv, det er ikke så ofte man spiser middag sammen med en tidligere russisk bordtennismester vil jeg tro.

Atmosfæren i kråkeslottet var så utrolig avslappa, og det var rett og slett fantastisk å bli sugd inn i den lille landsbyen i byen. Man fikk mat for en billig penge tre ganger om dagen og plukka fritt i alt fra den lokale Baikalfisken Omul (pappas favoritt) til solyanka og utrolig gode kaker. Man fikk ordentlig russisk banya, en labyrint av alskens hus i alle mulige størrelser og fasonger, man var på hils med alle, selv han som tømte de økologiske doene (som forøvrig også holdt trekkspillkonsert når han følte for det i matsalen) og te til alle døgnets tider. Man fikk en koslig hytte med kodelås, hvor koden sto på veggen i hytta, en god seng, en sjarmørkatt som spankulerte rundt, ekskursjoner hit og dit og en benk å lese boka si i sola på. Det er et sånt sted man forsåvidt kanskje ikke bør besøke, for faren er stor for at du nekter å dra igjen. (Det var like før for min del, og min hypotetiske fremtidige ektemann får bare finne seg i at bryllupsreisen skal gå til nettopp Olkhon.)
Nikita´s
Nikita´s
Sjarmørkatten
RommetNikita´s
Bordtennis
Utsikt fra matsalen
Banya
Nikita's var jo ikke akkurat et veldig høyteknologisk komforthotell (men, de hadde et internett-tårn som så ut som verdens beste trehytte), så når man skulle dusje så hadde man to muligheter. Man kunne enten gå for den noe suspekte dusjen (egentlig bare er en kran i taket i et vedskjul hvor man må skru på varmtvannet minst tre timer før man vil dusje, en ganske så frisk affære i alle tilfelle), eller så har man det morsomste valget: ekte russisk banya (badstu)! Jeg gikk for banya for å si det sånn, selv om det ikke akkurat er heeelt det samme som å stå i dusjen hjemme, når man står der og kaster kaldt og varmt vann om hverandre på seg selv med en øse.
Sjamanens stein
Nikita's, og Kuzhir selv, var hendig plassert rett ved en av de største turistattraksjonene på øya, Shaman's rock, som er et av de aller mest hellige stedene i forhold til sjamanisme. Spesielt for Buryatfolket, som er en stor del av befolkningen på øya. Når man først er på et av de aller helligste sjamanistiske stedene så må man jo nesten prøve det selv også, så Paps knyttet et skjerf på en påle, selv om vi ikke egentlig hadde fått med oss hvorfor man skal gjøre dette. (Tror vi til tider ble litt for Darjeeling Limited på denne turen, da vi stadig havnet i noe obskure religiøse seremonier hvor enn vi dro...) Ved Shaman's rock var det forøvrig obligatorisk å se solnedgangen hver kveld med alle folka fra Nikita's og det var litt fint egentlig, at alle tok seg en pause fra hva enn de bedrev for å sitte i skråningen og se sola stupe ned i havet.
Lykkestammen
Sjamanisme
Paps
Hovedgata i Kuzhir var utrolig bred, men kanskje ikke så jevn at det gjorde noe. Butikkene (de tre som var i byen) er ganske så gammeldagse, og alt de hadde var bak disken, i krukker og skap. Dette førte selvfølgelig til at man var nødt til å stotre frem hva man ville ha med en blanding av tullerussisk, tegnspråk og peking. (De telte til og med med kuleramme!) Stedets lokale kirke var også ganske spenstig, og den hadde alt fra egen geit til parabol og et noe provisorisk toalett. Selv om øya til tider kan se lett primitiv ut, så har det poppet opp internett i alskens former også her. Også hadde de jo tyggis med klistremerkebilde av han MGP-vinneren fra noen år tilbake da.
Hovedgata
Nikita´s
Butikken
Posthus
Noen hjemme?
Kirkas geit
Parabolkirke
Kirkas bad
Internettkafé
Kloppomobil
Dima
Gul
Sibirhus
Sibirhus
Husene er i stor grad trehus av den sibirske typen, altså med fargerike vinduer i klare blå, grønne og gule farger, med blondegardiner og diverse nips på utstilling. De ser av og til ut som om de tilhører i Bakkebygrenda, mens hundehusene er litt mer av den noe alternative sorten.
Hundehuset
Butikken
Butikken
I denne landhandelen ble de sjukt grinete da jeg tok bilde, men det går jo nesten ikke an å la være når den var så utrolig fin og grønn synes jeg. Jeg kjøpte en sovjetisk is for å blidgjøre dem, men tror igrunn ikke det hjalp allverdens.
Sovjetisk is
Dette var en slags smakebit/intro til Olkhon, og i neste del vil vi få se at Hilde er like tøff/eventuelt tøffere enn Putin, i tillegg til at det blir udramatiske bilder på klipper, russisk techno i solnedgangen og litt praktisk shorts.

19. juni 2011

Hilde og Erlend er travle på jobb

Hilde og Erlend er travle på jobb II
Så travle, at vi bare rakk å spise tre is, lage grotte til Jon Fosse og bursdagsutstilling til Dag Solstad. Tida flyr i bokhandelen om sommeren ja!

7. juni 2011

Tableu XXIV

Frukt og bær
Når jeg blir voksen så skal jeg få disse to plansjene ramma inn så jeg kan ha de på kjøkkenet og spise frokost og lese avisa mens jeg ser på tverrsnitt av planter og bær.

3. juni 2011

Bok 9: Legend of a Suicide - David Vann

Først og fremst: Ikke les denne boka når du er på stranda, det blir særdeles lite bading og man blir solbrent på magen siden man glemmer å smøre seg hyppig nok. Du er herved advart, for når man først blir revet med så er det nærmest umulig å hoppe ut igjen før boka er ferdiglest.

Settingen er det noe ugjestmilde men særdeles pittoreske Alaska og tittelen Legend of a Suicide peker til det faktum at faren til David Vann tok livet av seg da Vann var tretten år. Det er også delvis temaet til boka, men på en måte som innimellom snur opp og ned på alt. Andre sentrale temaer er destruktivitet, galskap, sorg, dysfunksjonelle forhold, utroskap og hjelpeløshet, så man vet forsåvidt ganske tidlig at dette ikke skal være en trivelig kosebok. Litt mer Utrenskning enn Øya og Señor Peregrino, for å si det sånn.
I begynnelsen er det lett å tro at man leser en roman med et enhetlig narrativ, men når man oppdager at de forskjellige delene ikke passer direkte kronologisk eller logisk sammen så forstår man at det er snakk om flere korte og lengre historier. Det samme persongalleriet er gjennomgående i hele boka og hendelser blir brukt flere ganger i forskjellige deler, men på måter som motsier dem. Man har aldri helt kontroll over hva som er "sannheten" i legenden om selvmordet. Dette er spesielt åpenbart i den lengste historien Sukkwan Island, hvor Vann får tatt en slags "hevn" over faren og hans reelle selvmord på en særdeles grusom måte. Det er spesielt denne historien man ikke klarer å legge fra seg før man forstår hva som egentlig skjer. Noe man kanskje bør ha i bokhodet (Haha, en skriftlig freudian slip der, så den får stå) er at tittelen er nøkkelen til hvordan man forstår historiene. Legenden rundt farens selvmord presenteres ikke som en virkelig personlig historie samtidig som den jo også blir det, og dette forholdet mellom virkelighet/fiksjon i blandingen av barndomsminner og oppdikting er sentralt når man skal gjøre boka forståelig for seg selv. Det er lett å kjøpe historier, men vanskelig når man ikke vet hvem som er den mest "reelle". Vann er kanskje litt motsatt Knausgårdsk på den måten?

Alaska er også en sentral karakter i alle historiene, og den lite gjestmilde naturen og hvor hardt det er å leve midt i ingenmannsland blir skildret ganske så troverdig, spesielt i Sukkwan Island. Språket, personskildringene og de forskjellige fortellingene er veldig veldig bra, noe som gjør boka vanskelig å mislike. Samtidig er det deler som er så ekstremt ubehagelige å lese at jeg blir litt ambivalent til hvor godt jeg faktisk likte den, den er alt fra en sterk femmer til en tre minus simultant. Sånn totalt sett heller jeg kanskje mest mot femmeren? Kanskje.

Vann har blitt sammenlignet med både Hemingway og Dostojevskij (muligens bare en noe pompøs anmelder?), så man bør absolutt gi han en sjanse, selv om det ubehagelige til tider blir ganske påtrengende og grusomt. Muligens en ny Cormac McCarthy? Egentlig bør man bare lese boka om høsten tenker jeg, den passer bedre til litt tungt regn og tordenvær på en hytte enn solsenger og paraplydrinker i Italia.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...