30. juli 2009

Møt meg, møt meg, møt meg


Med en sommer preget av død (nei, jeg mener ikke Michael Jackson..) og regn er det kanskje like greit å drukne seg i bøker. En av mine favoritter som desverre ikke finnes i pocket, er Møt meg, Møt meg, Møt meg av Nils-Øivind Haagensen. Den handler om å være på interrail i Europa, se Closer for tusende gang, savne hun som ikke lenger er jenta di, reise uten mål og mening, reise selv om du ikke egentlig har lyst men fordi du på en måte allikevel må. Tittelen kommer fra en setning i en novelle i Popsongar av Frode Grytten som man heller ikke burde hoppe over. (Evig Grytten fan) Og når man ikke lenger er melankolsk og savnete, kan man heller lese Roskilde av Linn Strømsborg og huske hvordan det er å leve den ene uka i festivalbobla. Med de gamle vennene, de nye, bandene, støvet, sola, gjørma, musikken, nettene, guttene, jentene, teltene, galskapen. Bobler generelt igrunn, om man aldri har hatt den ene uka på et jorde i Danmark. (Noe man virkelig har gått glipp av om man aldri har tatt turen.)

11. juli 2009

Eg blir her, eg drar ikkje

(Jeg tror kanskje ingen egentlig har behov for å lese dette, men jeg har behov for å skrive det.)

Hadde vi hatt en sang, så ville det vært denne.
Hadde vi vært karakterer i Mad Men, ville vi vært de her.

Av og til føles det ut som om du bare er på tur og at jeg plutselig skal få en mms fra Belgia med bilde av suspekte flygelbarer eller lampeskjermer eller at du plutselig ringer midt på natta så jeg skal få høre den jævlige musikken de spiller. Andre ganger er det som å ha på seg en altfor trang badehette, en som er limt fast i hodet og som du aldri får av igjen. Men verst er følelsen av å være under vann, flytende, bekymringsløs, apatisk.

Jeg kommer til å savne å sove med deg, å holde deg i hånda mens vi sover i skje, å holde rundt deg, å få sove på skulderen din, å våkne av den infernalske snorkinga di, rastløsheten du alltid hadde med deg. Å høre deg le, å se deg smile, å snakke om bøker vi begge elsker eller begge hater, eller mellomtingen, hvor jeg elsker boka og du elska den helt til den delen som fikk deg til å føle deg passe snåten, som jeg syntes var fin. De korte armene dine, de som rakk meg ca. midt i håndflata. Og hvordan du ble tullefurten da jeg sa du hadde hattifnattarmer siden du ikke hadde klart å smøre deg selv midt på ryggen og var rød som en hummer langs hele ryggraden. Suspekte meldinger midt på natta, midt på dagen, midt i uka. Å klaske hender over teite ting, at du aldri huska hvor du skulle gå inn i bygården uansett hvor mange ganger du hadde vært der. Den grønne ulljakka og den lilla skjorta, kommentarer av typen "Nå ble jeg litt forelska i deg" som kom da jeg visste hvem Linda Evans/ Krystle i Dynastiet var. Ingen fikk meg til å le som deg. Historiene, anekdotene, det at det eneste du ønska deg da du var kid var å gå på søndagsskole, fremtidsplanene.

Carina spurte meg en gang om du var min Mr Big og jeg sa du ikke var det. Men kanskje du var det litt, allikevel.

5. juli 2009

Lille Hilde aldri mett



Det var en gang et furtent bursdagbarn som het Hilde. Hun furtet siden hun var sulten og ikke hadde spist siden før hun begynte på jobb. Det var mange timer siden det, nøyaktig ni og en kvart.

Furtinga stoppet brått da dette kom på bordet, bursdagbarnet klarer ikke skrive det korrekt men det uttales visjusvåise. Med et lår av en lun kylling visstnok.

Men hun var fortsatt ikke mett, og da ble denne kalvefileten fortært, med ymse rariteter rundt.

Men selv etter to retter var det fortsatt ikke nok, og en bringebærkake akkompagnert av epleis kom på bordet.

Hilde var litt vill og gal siden hun hadde bursdag, så da holdt det ikke med en dessert, det måtte bli to! Sjokoladeganachen gikk ned og Hilden var plutselig god og mett. Så hun tok sin nyervervede tivoliradio under armen og gikk hjem for å spise egenbakede muffins i bæstemorformer.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...