26. september 2010

Kapittelet hvor Hilde og Erlend spiser taco, spiller Ticket to Ride og planlegger hemmelige ting

Hva er det Erlend skimter i det fjerne? Kan det være....Tacos!Og litt Ticket to Ride. Erlend banka meg ned i støvlene med sikkert hundretusen poeng og jeg lagde mer et patetisk tre enn en fin slangende linje. Æsj altså.
Siden Stefflos var langt langt langt borte så benyttet jeg anledningen til å kose med blåsefisken hans. Tror igrunn det er høyst ureglementert og litt ulovlig, men den er jo så fin! Vi hadde et lite øyeblikk, jeg og blåsefisken.
Og så var det hemmelig prosjekt med raudvin, hjelmer, syntaks og klokker som lyser i mørket. Fin laurdag!

24. september 2010

Gamle flammer

Gamle flammer, de kan være bra eller så kan de være rariteter av en annen verden. Jeg har mest det siste.

Vi har han som skrev dikt (!) til meg med treklosser og sendte de på mms (!) og sang Jolene når han skulle være romantisch (forsåvidt også hypp på å få barn med meg etter første dejt..), vi har han som skulle bo i båt og flytte sammen med en 20 åring når han var 50 (lovende når man selv bare var tre år yngre), han som lata som han hadde forsvunnet fra jordens overflate istedenfor å si at han ikke var hypp på å gå på kino, en annen som hadde bestemt hva barna våre skulle hete om jeg tilfeldigvis var smelt på tjukka og han som ikke kunne dra på spontantur til London siden han hadde brukt opp alle pengene sine på proteinpulver, han som er janeijaneijaneijajaneiNEI!Fellesnevneren: Har ikke akkurat så godt forhold til mesteparten nå lenger. Men! Så kom finfine Flamme forlag med en pocketserie de har kalt Gamle flammer og ENDELIG er gamle flammer bare stas! Jeg elsker ordspillet, grønnfargen, den lille lykta som er litt som en penguinpingvin og at de bare har kopiert den gamle boka på coveret. Jeg skulle igrunn gjerne hatt de selv, men det er jo også lett overkill å ha mange eksemplarer av samme boka bare siden de forskjellige versjonene er så fine.. Ja, det er det. (Det er igrunn uansett en viss fare for at de får bli med hjem i alle tilfelle, måtehold når det gjelder kjoler og bøker er ikke noe jeg er kjent for..) Krysser fingrene for at de gamle flammene blir flere fort, stemmer lett for gamle flammer på hylla over de gamle flammene ellers any day.

Frå Moskva med kjærleik

Lady Moscow slapp sin siste plate Things to do in Lehre denne uka og jeg fikk snoke meg med som (en relativt dårlig) konsertfotograf forrige fredag på slippfesten. Det hjelper igrunn heller ikke at man bare MÅ danse og synge med når man skal ta bilder, men jeg fikk iallfall noen relativt brukbare. (Pluss en bonus trekkspilldanseanimasjon av de litt mindre velykka..) Flink gjeng, finfin plate og alltid topp stemning! (Carline har forøvrig laga coveret!)
Det dansende trekkspill.gif

23. september 2010

Bok 5: What we talk about when we talk about love av Raymond Carver

Man kan ikke akkurat si at jeg leser meg jorda rundt med lynets hastighet, men jeg leser iallfall! Delvis, minus når Harry Potter, pensum, livet og tusen andre halvleste bøker kommer i veien..

Mitt siste stopp var Amerika, nærmere bestemt den nordvestlige delen representert av Raymond Carver og hans minimalistiske korthistorier. De er en blanding av surrealistiske, absurde, mørke og merkelige, men også veldig veldig bra og til tider fantastiske. Det er mye å lese imellom linjene og ofte skulle jeg ønske han bare kunne utdypet historiene litt til siden fantasien ellers kan løpe løpsk med alternative teorier om hva som egentlig skjedde. Han flytter hus ut på plenen og folk tror man har garasjesalg når man egentlig har et havarert forhold å takle, folk danser for alkoholiserte menn, noen blir kanskje drept og voldtatt, kanskje ikke, et barn faller kanskje i gulvet, kanskje ikke. Mannen som ikke takler at andre jukser på bingo samtidig som kona hans har problemer og som selv prøver å takle det med litt brodering. Mannen som går bananas over den fancy abboren sin, mannen som ødelegger telefonen til ekskona på impuls midt i en samtale, hva som skjer med den kjærligheten man en gang følte for noen som kanskje ble til hat, kanskje bare forsvant. En av mine favoritter er novellen om bakeren som ikke slutter å ringe til en familie som har bestilt en kake som de ikke har henta på grunn av en ulykke og hvordan hverdagen fortsatt skjer selv om man selv er delvis ute av den. Og kjærleiken, den er ofte rimelig dysfunksjonell.

Som funfacts kan jeg informere om at Carver visstnok er en av Murakamis favoritter, og at det også var Murakami som oversatte han til japansk. Boka er forøvrig perfekt som trikkebok, da en novelle er lik en trikketur iallfall om man liker å dra fra Brugata til Birkelunden relativt jevnlig. Neste bok: Muligens en tur inn i mørkets hjerte?

21. september 2010

Impulskontroll

I dag tidlig hadde jeg en av mine mindre clæssy entreer på forelesning da jeg først snubla i mine egne bein og så falt ned trappa før jeg landa på knærne og ropte "FITTE!" Flott. (Med påfølgende humping etter ankelvrikken var det muligens en höjdare i forhold til entreer forøvrig..) Det hadde forsåvidt kunne vært forbigått i stillhet siden alle jo snubler iblandt, men hvorfor må mitt standard utbrudd når noe uforutsett skjer være fitte? Mister jeg boka i gulvet på jobben så mumler jeg fitte, snubler jeg på bussen, hva da? Jo, fitte igjen. Pappa slipper nesten katten ut i skogen midt på natta og hva gjør jeg? Jo, jeg brøler fitte! til han siden jeg blir redd for at katten skal bli borte. Kunne det ikke vært en vanlig faaen? Men nei. Jeg vet ikke om det er mulig å få bytta ut impulsord når det ikke er noe man planlagt vil skrike ut men å skrike fitte er rimelig uholdbart i lengden..

17. september 2010

Kroppens hulrom eller Hilde og Erlend er kunstkritikere

Litt spontant endte jeg og Erlend i dag opp på Ernesto Neto utstillingen som er på Astrup Fearnley for tiden, litt for å gjøre masteroppgaveresearch for meg og litt for å leke. Neto er en av disse brasilianske modernistene og han liker kroppslige og taktile ting, noe som vil si at han lager verk du kan sitte og ta på, stå under, lukte på, ligge i, krype inn i eller kaste rundt. Gøy! Spesielt for nørdete kunsthistorikere som synes det er stor stas å i det hele tatt å være nær kunstverkene, jeg blir jo nesten lettere euforisk når jeg får stå på Carl Andre sine metallplater, kan krype inn i et Merzbau eller kan ta med meg Felix Gonzalez-Torres sine plakater hjem. (Ikke like stas da jeg fikk alarmen til å gå på Hamburger Bahnhof i Berlin siden jeg lente meg littfor nær et GIGANTISK Andy Warhol silketrykk for å se på teknikken, men det er nå så...) Iallfall! Stor stas med kunst som man kan herje med, selv om man fortsatt er usikker på hva som er lov og ikke lov når man nærmest fotfølges av vakta fra verk til verk og det fortsatt er verk som også ikke er til å tafses på. Den noe skeptiske dramaturgen klarer ikke helt å hive seg ut i den digre saccosekken, men sitter iallfall fint på ene kanten mens kunsthistorikeren slanger seg.

Erlend lukter på krydder.
Hilde sitter i kjempepuppene mens Erlend velger den mer konvensjonelle stolen. Dog i en teppestolsammensmelting de fleste kanskje ikke ville hatt hjemme.

Følelsen man får av Netos verk er av og til litt som at man er med i Det var en gang et menneske og at man hopper rundt fra tarmtottene og inn i bukspyttkjertelen før man tar seg en hvil på en nyre. For vår del kunne de gjort verkene enda litt større og kledd hele museumsrommet fra gulv til tak for å gjøre det enda mer kroppslig og intimt siden det som er nå føles litt halvveis, men alt i alt en ganske trivelig kunstopplevelse uansett. Og et ballrom for voksne er ikke til å kimse av!


15. september 2010

Å tuske - tusker, tusket, har tusket

Jeg tusker igrunn ikke så veldig ofte til meg ting på bokhandlerjobben, ække spesielt flink til det for å si det sånn. Men når jeg fikk se de fantastiske nettene med sitat fra Tonje Glimmerdal som Samlaget har lagd for høstlanseringa så var det bare å huke tak i Erlend og sende en smiskemail sporenstreks. Og da får man ting i posten! Slapp tilogmed å smøre tjukt på med at jeg har vokst opp med barnebøker fra Samlaget og er født med en fot eller to i ymse nynorskbastioner i Noreg, noe som kanskje bare hadde blitt en pinlig affære. Hurra for det. Nå må de bare lage noe fint med Jakob og Neikob så skal jeg være evig Samlagetvenn!

9. september 2010

Skrubbsårportretter

Jeg kommer susende nedover i svingen mellom Storgata og Kirkeristen, det har regna og bakken er fortsatt mørk etter regnet. Klokka er kanskje ti, kanskje elleve, jeg tror jeg hadde vært hos Caroline, kanskje Carina. Jeg er livredd trikkesporet, tenker at sykkel pluss trikkesporet generelt er en dårlig idé. Alltid. Tror kanskje jeg hørte på Lady Moscow for når jeg treffer trikkesporet, treffer styret, treffer hjulene, treffer bakken så passer det til teksten i sangen, noe sånt som jumping out of depression is like jumping of a cliff// you feel free for a second then gravity will hit.

Tyngdekrafta er ein jævel.

Jeg skulle bare lese en melding, men å lese melding samtidig som man prøver å holde en bysykkel oppe med lårene er tydligvis lik skrubbsår, obligatorisk ødelagt strømpebukse og blåmerker på hele leggen. Notat til meg selv: Ikke stol på lår.

Kjellertrappa er ganske bratt og ender i et betonggulv. Ullsokkene er glatte. Hilde pluss kjellertrapp pluss betonggulv pluss ullsokker er lik underholdning en hel uke i dokumentasjonen av de forskjellige fargestadiene til et blåmerke litt større enn hånda mi. Ganske klassisk fotokunstskoleelev igrunn, å fotografere seg selv når man er syk eller skada, tror tilogmed jeg en gang skrev en liksomstøttesøknad om et fotoprosjekt hvor jeg skulle ta bilder av folk med skrubbsår for å bevare skrubbsårets temporalitet i et portrett.. Hildetjueårfotokunstelev hadde generelt veldig mye merkelig for seg.

Hildetjuefemmasterstudent er vel strengt tatt ikke noe bedre.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...