Fryste bananer

Kjøleskapet hjemme hos oss traumatiseres til stadighet. Mat glemmes, mat råtner. Og nå fryser den tilogmed fast. Heldig for Ida at hun er hjemme på juleferie, så slipper hun å få med seg at råttenfryst banan drypper ned i hylla hennes. Drypp drypp.

Julegavene er kjøpt, strikket, perla, pakka inn og merka med hjemmelaga snakkemerkebobler. Snakkeboblemerker? Julestress finnes ikke i min verden og jeg begriper ikke hvordan folk kan løpe så sykt mye rundt på gavejakt når det beste er å bare vimse seg frem til dem. Nå blir det jo sant nok endel harde bokpakker for familien min i år, men vimsehandling funker iallfall når jeg er ferdig alt og ikke løper rundt som en galning på en søndag. Det hadde en fyr som handla hos meg gjort i dag, han hadde besøkt ti, ja 10, butikker i jakt på et spill. Greit nok at det hadde fått toppscore i Aftenposten, men hallo?

Den største julegaven i år gikk igrunn til meg selv, en ny kamerat av kamerasorten. Analoge Hilde har digitalt speilrefleks. Oida. Men Herr Hasselblad er fortsatt øverst i mitt noe uoversiktelige kamerahierarki. Latterlig mange kameraer og latterlig mange kjoler, c'est moi. Men tror ikke pappa blir noe skuffa over den rosa hjemmestrikka lua han får, ei heller mamma og hennes Lady Moscow plate hun ikke visste at hun ønsket seg. Og brodern får perla dørskilt, kan jo ikke bli bedre da.