(Jeg tror kanskje ingen egentlig har behov for å lese dette, men jeg har behov for å skrive det.)
Hadde vi hatt en sang, så ville det vært denne.
Hadde vi vært karakterer i Mad Men, ville vi vært de her.
Av og til føles det ut som om du bare er på tur og at jeg plutselig skal få en mms fra Belgia med bilde av suspekte flygelbarer eller lampeskjermer eller at du plutselig ringer midt på natta så jeg skal få høre den jævlige musikken de spiller. Andre ganger er det som å ha på seg en altfor trang badehette, en som er limt fast i hodet og som du aldri får av igjen. Men verst er følelsen av å være under vann, flytende, bekymringsløs, apatisk.
Jeg kommer til å savne å sove med deg, å holde deg i hånda mens vi sover i skje, å holde rundt deg, å få sove på skulderen din, å våkne av den infernalske snorkinga di, rastløsheten du alltid hadde med deg. Å høre deg le, å se deg smile, å snakke om bøker vi begge elsker eller begge hater, eller mellomtingen, hvor jeg elsker boka og du elska den helt til den delen som fikk deg til å føle deg passe snåten, som jeg syntes var fin. De korte armene dine, de som rakk meg ca. midt i håndflata. Og hvordan du ble tullefurten da jeg sa du hadde hattifnattarmer siden du ikke hadde klart å smøre deg selv midt på ryggen og var rød som en hummer langs hele ryggraden. Suspekte meldinger midt på natta, midt på dagen, midt i uka. Å klaske hender over teite ting, at du aldri huska hvor du skulle gå inn i bygården uansett hvor mange ganger du hadde vært der. Den grønne ulljakka og den lilla skjorta, kommentarer av typen "Nå ble jeg litt forelska i deg" som kom da jeg visste hvem Linda Evans/ Krystle i Dynastiet var. Ingen fikk meg til å le som deg. Historiene, anekdotene, det at det eneste du ønska deg da du var kid var å gå på søndagsskole, fremtidsplanene.
Carina spurte meg en gang om du var min Mr Big og jeg sa du ikke var det. Men kanskje du var det litt, allikevel.
Hadde vi hatt en sang, så ville det vært denne.
Av og til føles det ut som om du bare er på tur og at jeg plutselig skal få en mms fra Belgia med bilde av suspekte flygelbarer eller lampeskjermer eller at du plutselig ringer midt på natta så jeg skal få høre den jævlige musikken de spiller. Andre ganger er det som å ha på seg en altfor trang badehette, en som er limt fast i hodet og som du aldri får av igjen. Men verst er følelsen av å være under vann, flytende, bekymringsløs, apatisk.
Jeg kommer til å savne å sove med deg, å holde deg i hånda mens vi sover i skje, å holde rundt deg, å få sove på skulderen din, å våkne av den infernalske snorkinga di, rastløsheten du alltid hadde med deg. Å høre deg le, å se deg smile, å snakke om bøker vi begge elsker eller begge hater, eller mellomtingen, hvor jeg elsker boka og du elska den helt til den delen som fikk deg til å føle deg passe snåten, som jeg syntes var fin. De korte armene dine, de som rakk meg ca. midt i håndflata. Og hvordan du ble tullefurten da jeg sa du hadde hattifnattarmer siden du ikke hadde klart å smøre deg selv midt på ryggen og var rød som en hummer langs hele ryggraden. Suspekte meldinger midt på natta, midt på dagen, midt i uka. Å klaske hender over teite ting, at du aldri huska hvor du skulle gå inn i bygården uansett hvor mange ganger du hadde vært der. Den grønne ulljakka og den lilla skjorta, kommentarer av typen "Nå ble jeg litt forelska i deg" som kom da jeg visste hvem Linda Evans/ Krystle i Dynastiet var. Ingen fikk meg til å le som deg. Historiene, anekdotene, det at det eneste du ønska deg da du var kid var å gå på søndagsskole, fremtidsplanene.
Carina spurte meg en gang om du var min Mr Big og jeg sa du ikke var det. Men kanskje du var det litt, allikevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar