J.D Salinger og jeg, vi har hatt et litt sånn der hat/elsk forhold siden jeg var seksten. Jeg tror det kan ha vært det at vi brukte et halvt år på tråkle oss gjennom "Catcher in the Rye" som var hovedgrunnen, å høre Holden Caulfield og hans kverning rundt phonies i time etter time, analysert opp og ned og baklengs og til Usbekistan gjør ikke akkurat allverden for en bok. Men nå, nå er vi mer over på elsk etter at jeg leste "Franny and Zooey" i november, "Raise High the Roof Beam, Carpenters and Seymour: An Introduction" i desember og sist men ikke minst "For Esmé - with love and squalor and other stories" nå om dagen. Jeg vet ikke akkurat helt hva det er jeg elsker, men jeg tror det er en blanding av at jeg bruker så sykt lang tid på novellene, at de ikke er lest på en trikketur (min trikkebok om dagen, "Stalins kyr" av Sofi Oksanen er en sånn bok hvor jeg leser typ 30 sider på en trikketur til jobb.. Fantastisk bok på sin måte den da altså, men mer.. flytende?) og at de kanskje.. krever litt? Språket generelt og ordbruken spesielt. Alle doble og triple betydninger, det man ikke blir fortalt, episodene, karakterene. For ikke å glemme tiden man blir sugd inn i, for meg er J.D Salinger nesten Mad Men i bokform, det er gjennomsyrende 50 og 60-talls. (Og litt andre tall, men iallfall, gjennomsyrende tidskildringer.) Det er bare The Bell Jar av Sylvia Plath som gir meg samme.. samtidsfølelsen. Jeg vil ha mer og både håper litt og ikke at noe nå blir gitt ut noe posthumt, iallfall en samling med alt han har gitt ut som ikke er i mine fire, ja takk.
2 kommentarer:
å, nå fikk jeg lyst å lese The Bell Jar. Har hatt den liggende i bokhylla i Nederland i evigheter, men aldri lest den... tror den skal få bli med hjem neste gang jeg er der.
Den er mycket <3
Legg inn en kommentar