I photograph to remember

Min fotohelt over dem alle, Nan Goldin, kommer til Oslo til uka og jeg dør litt bare av dette, enda verre er det at hun skal signere bøker på lørdagen på Tronsmo. For tør jeg egentlig å dra for å møte henne og få signert en bok? Ikke egentlig nei, selv om jeg alt har gjort det jeg kan så jeg hverken er på jobb eller jobber på by:larm. Jeg kommer ikke til å si noe lurt, bare stirre og stamme frem hva jeg heter. Om jeg klarer såpass. Jeg får ikke sagt noe om bildene, at alle tror jeg er på et av dem, at jeg elsker "Trixie on the cot" eller "The Ballad of sexual dependency", at jeg har lyst til å skrive master om henne, at hun er en av de få som er nummer ein i min verden. Det kommer bare til å bli "Æi løv jør wørk" og pinlig..