Hilde gjør ting hun ikke kan: Masterskriving kombinert med jobb

Helt ut av det blå, så har kroppen valgt å gå imot meg siden den tydligvis ikke synes Hilde i jobb og masterinnspurt er en ypperlig kombo. Vi har jo tulla endel med at jeg sikkert kom til å ende opp med å få et hysterisk anfall siden jeg har lest og skriver så mye om det, og jeg har jo også tulla med det til veileder, at om jeg fikk for dårlig tid så kom jeg nok til å måtte utsette masteren på grunn av et potenstielt anfall. Men jeg vil jo faktisk ikke utsette da, jeg vil levere nå jeg. Så da jeg sto opp i dag, og igrunn var stressa siden jeg skulle jobbe men også hadde masse å gjøre, så tok kroppen sin hevn. Jeg besvimte først i dusjen, klarte ikke å holde igjen når verden plutselig forsvant i stjerner og mørke. Vet ikke helt hvordan jeg falt, tror jeg kanskje landa på knærne og lå litt forvirra på gulvet. Siden mamma fortsatt var hjemme (jeg bor her for tiden siden det er nærmere Blindern), så fikk jeg det for meg at jeg måtte komme meg opp igjen og dusje videre før hun oppdaga det. Kjempesmart, Hilde. Så jeg karra meg opp, prøvde å dusje, besvimte igjen og datt så lang jeg var. Må nok ha bonka hodet i dusjdøra på veien, for mamma hadde hørt et voldsomt brak og kom springende opp trappa. Jeg klarte å åpne baderomsdøra litt halvveis, og mamma ville jeg skulle krype inn og legge meg på senga hennes. Jeg valgte å reise meg helt opp og gå istedet. Kjempesmart nummer to. Så da besvimte jeg igjen, denne gangen med mamma som vitne, reiv nesten ned et bilde og var farlig nær å ramle ned trappa. Så da lå jeg der, splitter naken og våt og ville helst ikke bevege meg noe mer. Panikken slo inn, mamma ringte inn forsterkninger (pappa) og bestilte legetime i hui og hast.

Så Hilde tjueseks år endte opp med å gå til legen med BEGGE foreldre på slep. De må jo ha trodd jeg er særs overbeskytta eller noe, legen lurte eksempelvis på om det skulle være  en hemmelighet om jeg var gravid. Jeg sa nei, og at jeg nok skulle klare å si ifra selv om det var tilfelle. Men, de fant ingenting. Alle verdier er fine, jeg er ikke gravid, har ingen infeksjoner, det kan kanskje være noe med hjertet, men det var ikke så sannsynlig heller. Jeg besvimte nesten igjen hos legen, (som nesten het Giovanni Henriksen) og hun kunne ikke helt skjønne hvorfor. Ikke dehydrert, ikke noe med blodtrykket, kanskje nevrologisk, men bare om det skjer noe mer iløpet av helga. Så da står man igjen med det jeg tror er synderen: STRESS. Men jeg trodde ærlig talt at jeg hadde litt høyere terskel enn dette da. Ja, det har vært to uker med ganske kontinuerlig jobbing, men jeg har jo ikke selv følt at det var spesielt ille. Det var på en måte litt påkrevd, mener nå jeg, etter en måned i Paris og heisatur til Roma. Og jeg føler meg ikke særlig dårlig nå, selv om jeg har blitt sykemeldt fra jobb en uke og masteren på ubestemt tid. Må jeg egentlig høre på kroppen, eller kan jeg skrive om kapittel fire? Jeg tenker jeg skal ta det litt med ro i helga, men ser ikke for meg en måned fri akkurat. Men vil kroppen klare det? Kan jeg risikere at det blir verre? Jeg merker at jeg ikke vet helt, og det er vanskelig å bestemme seg for hva man kan tåle når det er jeg som skal bestemme når jeg skal friskmeldes. Men hva gjør man da, når man ikke føler seg dårlig og det er kroppen som bare slukner som et lys litt her og der? Jeg vet ikke.

En festlig oppdagelse i besvimelsesbonanzaen min i går forsåvidt, er at jeg tydligvis blir høfligheten selv når jeg er i ørska. Etter at mamma fikk med seg at noe var galt og kom springende, så beklaga jeg veldig at jeg hadde bråka sånn. Og da jeg til slutt lå der, kliss naken og våt i gangen, med en mamma som nesten hadde fått hjerteinfarkt av å se fallet, så var det første jeg sa «Beklager at jeg er til bry mamma, du må jo bare gå på jobb du. Jeg vil bare ligge her litt jeg ...» Haha! Lett irrasjonell oppførsel kanskje. Akk ja, jeg får snikskrive master litt her og der da, men kanskje ikke like mye dagen lang som jeg har gjort. Jeg ser jo den jeg og, at når den eneste fridagen din er dagen du jobber 11 til 19, og at du ellers er på lesesalen fra minimum halv ti til ni hver dag, at kroppen kanskje ikke synes det er så innmari stas i lengden. Beklager kroppen. Men plis vær med på laget så jeg kan få levert masteren dette semesteret da.