For en tid tilbake tok jeg dette bildet på Blindern, siden det i min verden er ganske festlig at det finnes folk som går rundt med en tilsynelatende ny OL-sekk, 18 år etter OL på Lillehammer. Det kunne stoppa der, men nei. Pappa følger meg dessverre på Instagram, og kunne gledestrålende fortelle meg at jeg hadde tatt snikbilde av studiekonsulenten på instituttet hans. Plutselig begynte ballen å rulle ...
Noen dager senere fikk jeg en mail av pappa, og han hadde da FORTALT studiekonsulenten at jeg hadde tatt snikbilde av sekken, hvorpå studiekonsulenten hadde bedt om å FÅ bildet ... Ja, faktisk. Jeg ignorerte mailen glatt og håpa (forgjeves) at hele hendelsen skulle forbigås i stillhet, jeg vil jo ikke være en sånn som tar snikbilder og så blir tatt for det etterpå! Det kunne endt også her, men nei. Ikke med min pappa.
Jeg hadde bursdag forrige onsdag, og var litt seint ute med ønskeliste som vanlig. Da jeg endelig overleverte den, et par dager før dagen, fortalte Mamma meg i en bisetning at de ikke egentlig trengte noen ønskeliste i år, siden paps hadde ordna så mye flott alt. Jeg ante ugler i mosen med en gang (jeg kjenner pappa ganske godt) og understreket ganske så tydelig at jeg absolutt ABSOLUTT ikke ville ha en OL 94-sekk, noe mamma naturlig nok syntes var en pussig bemerkning. Men så, før de skulle møte meg og resten av den utvidede familie for bursdagsmiddag, så hadde pappa kommet hjem til mamma med nettopp en OL 94-sekk på ryggen. Mamma fortalte hva jeg hadde sagt siden hun ikke kobla at sekken faktisk var ment for meg med en gang, hun trodde det var pappas egen sekk og et morsomt sammentreff. (Stakkars paps …)
Og så, under gaveutdeling, så fikk jeg masse fantastiske ting av paps, som en ny kasjmirgardegan (jeg vet det heter cardigan, men i min familie kaller vi det nå gardegan uansett) siden gardeganen jeg kjøpte i Mongolia har blitt ødelagt og lappa så mange ganger at den ikke er helt presentabel lenger, en dokumentar om Annie Leibovitz og en krimbok om en katt (som jeg forsåvidt også har avønsket meg ganske tydelig, men sånt biter da vitterlig ikke på paps nei!) Jeg fikk til og med flottenfeierbokhylla jeg ønska meg av mamma og pappa sammen, og burde kunne godta det meste av vilkårlige gaver på dette tidspunktet. For siste gave var selvfølgelig den beryktede OL 94-sekk.
Paps hadde til slutt endelig skjønt at min snikfotografering av sekken ikke var et tegn på at jeg virkelig ønska meg en selv, men da var det allerede for sent. Så da satt jeg der, på Colonel Mustard med Moules fritesene mine og en OL-sekk pappa hadde KJØPT av studiekonsulenten. (Han har jo flere på lager må vite!) Haha, stakkars paps, som har satt himmel og jord i bevegelse for å skaffe denne sekken, også får han så laber respons! Jeg har lovet å bruke den som hyttesekk da, kanskje det er en formildende omstendighet. Og frykter allerede at neste års gave er et vettekostyme og/eller en raff OL-jakke til å matche sekken og pinslua jeg allerede har ... (Pinslua er min egen fra OL i 94 da altså, og ikke en ny dings i mitt liv.)
Så, hva er så lærdommen man må ta av dette?
1. Ikke ta snikbilde av folk, de er alltid noens foreldre/venner/slektning/studiekonsulent/hugleik.
2. Ikke vær venn med foreldrene dine på sosiale medier.
Men jeg fikk en sykt vilkårlig bursdagsgavehistorie da, det skal nå paps ha.
Jeg hadde bursdag forrige onsdag, og var litt seint ute med ønskeliste som vanlig. Da jeg endelig overleverte den, et par dager før dagen, fortalte Mamma meg i en bisetning at de ikke egentlig trengte noen ønskeliste i år, siden paps hadde ordna så mye flott alt. Jeg ante ugler i mosen med en gang (jeg kjenner pappa ganske godt) og understreket ganske så tydelig at jeg absolutt ABSOLUTT ikke ville ha en OL 94-sekk, noe mamma naturlig nok syntes var en pussig bemerkning. Men så, før de skulle møte meg og resten av den utvidede familie for bursdagsmiddag, så hadde pappa kommet hjem til mamma med nettopp en OL 94-sekk på ryggen. Mamma fortalte hva jeg hadde sagt siden hun ikke kobla at sekken faktisk var ment for meg med en gang, hun trodde det var pappas egen sekk og et morsomt sammentreff. (Stakkars paps …)
Og så, under gaveutdeling, så fikk jeg masse fantastiske ting av paps, som en ny kasjmirgardegan (jeg vet det heter cardigan, men i min familie kaller vi det nå gardegan uansett) siden gardeganen jeg kjøpte i Mongolia har blitt ødelagt og lappa så mange ganger at den ikke er helt presentabel lenger, en dokumentar om Annie Leibovitz og en krimbok om en katt (som jeg forsåvidt også har avønsket meg ganske tydelig, men sånt biter da vitterlig ikke på paps nei!) Jeg fikk til og med flottenfeierbokhylla jeg ønska meg av mamma og pappa sammen, og burde kunne godta det meste av vilkårlige gaver på dette tidspunktet. For siste gave var selvfølgelig den beryktede OL 94-sekk.
Paps hadde til slutt endelig skjønt at min snikfotografering av sekken ikke var et tegn på at jeg virkelig ønska meg en selv, men da var det allerede for sent. Så da satt jeg der, på Colonel Mustard med Moules fritesene mine og en OL-sekk pappa hadde KJØPT av studiekonsulenten. (Han har jo flere på lager må vite!) Haha, stakkars paps, som har satt himmel og jord i bevegelse for å skaffe denne sekken, også får han så laber respons! Jeg har lovet å bruke den som hyttesekk da, kanskje det er en formildende omstendighet. Og frykter allerede at neste års gave er et vettekostyme og/eller en raff OL-jakke til å matche sekken og pinslua jeg allerede har ... (Pinslua er min egen fra OL i 94 da altså, og ikke en ny dings i mitt liv.)
Så, hva er så lærdommen man må ta av dette?
1. Ikke ta snikbilde av folk, de er alltid noens foreldre/venner/slektning/studiekonsulent/hugleik.
2. Ikke vær venn med foreldrene dine på sosiale medier.
Men jeg fikk en sykt vilkårlig bursdagsgavehistorie da, det skal nå paps ha.
2 kommentarer:
For ein utruleg søt far du har, då! Sjølv om du endte opp med ein nærmast ubrukeleg sekk;)
Haha, jeg får bruke den i nattens mulm og mørke når jeg skal på hytta, så ingen ser meg. Paps er søt forsåvidt, men SÆRS vilkårlig.
Legg inn en kommentar