Islandske krimdronninger, vestfirðir og tilbud man nesten ikkje kan takka nei til?

På fredag var jeg på forlagsmiddag, og tenkte igrunn det kom til å bli som bokmøter flest. Litt info om nye bøker, litt mat, i overkant mye vin og så hadetbra, med en pose bøker under armen. Middagen inneholdt forsåvidt alt dette, men også en noe spenstig tvist som jeg kommer tilbake til.

En av bøkene vi fikk, var Jeg vet hvem du er av Yrsa Sigurðardóttir, og det var en islandsk grøsser som var ganske Menneskehavn møter Skumringstimen og Nattefokk. Absolutt ikke feil! Jeg leser ikke egentlig krim, men akkurat Theorin og Ajvide Lindqvist (som ikke er krim da, men ja) har alltid vært staselige på tross av min generelle aversjon mot krim.

Historien er todelt, og på den ene siden får man en grøsserthriller om tre stykker som prøver å pusse opp et hus i det forlatte fiskeværet Hesteyri, en passe lang båttur unna sivilisasjonen. De er på ingen måte egentlig kvalifisert til dette, noe som fort blir åpenbart. I tillegg kommer høsten snikende og det er tydlig at de ikke nødvendigvis er alene i Hesteyri ... DAMDAMDAM!
Den andre delen av historien er fokusert rundt psykologen Freyr, som for tiden oppholder seg i Ísafjörður som en fastlege/psykologkombinasjon. Han har forlatt kona si og prøver å komme seg på beina igjen etter sønnens mystiske og sporløse forsvinning noen år tilbake. Etter at en barnehage har blitt utsatt for det som først kan se ut som generelt herværk, begynner Freyr å nøste opp i flere gamle kriminalsaker, og er plutselig på sporet av sønnen sin uten at han helt skjønner sammenhengen. Er ikke sønnen død allikevel?

Det som kanskje gjør denne boka til en såkalt sidesnuer, er hvordan Yrsa bevisst har skrevet den første delen som en thriller mens den andre mer er vinklet mot typisk etterforskningskrim. Historien skifter vinkel fra kapittel til kapittel, og det er vanskelig å legge fra seg boka når omtrent alle thrillerkapittlene slutter med en klassisk klippehenger. (Leste den på en kveld, for å si det sånn ...) Jeg er sykt lettskremt og grøsser generelt på ryggen av ganske lite, så å lese denne alene hjemme i mammas noe knirkete gamle hus var til tider litt av en prøvelse. Tør ikke helt tenke på hvor skummel den kunne vært om jeg hadde lest den på hytta, med vinden ulende og snøen fokkende rundt ... Alt i alt god underholdning, om man godtar litt spøkelser og ikke dauer helt av slutten når det virkelig begynner å ta av. (Dauer, som i at man synes det begynner å bli så i overkant at det blir teit.) Filmrettighetene er forøvrig alt solgt, og innspillingen begynner til høsten, så da er det bare å glede seg til Island med litt grøsser attåt!

Og så: ze twist. For hvem var ikke også på bokmøtet, om ikke Yrsa selv? Da hun kom bort til meg på bordet, så trodde jeg nesten helt sikkert at også hun skulle si noe om fargen på håret mitt. Vet ikke helt hva greia er, men det var særdeles populært denne kvelden, og hadde allerede blitt komplimentert to ganger. Men nei! Hun var mer interessert i å høre om jeg var islandsk, siden jeg visstnok ser så sykt islandsk ut. Dette er jo ikke første gang jeg har hørt dette, men det ble faktisk enda bedre. For jeg var visstnok helt ekstremt skummelt lik eksen til sønnen hennes, noe som førte til at jeg nå har stående invitasjon for å komme og overta han ... Haha! Godt mulig ikke sønnen er like hypp på en kopi av dama som har gitt han sånn hjertesorg, men for min del hadde det jo ikke vært feil å kapre en islandsk familie igrunn. Fikk en spenstig islandsk dedikasjon i boka mi og, Yrsa har virkelig understreket tilbudet sitt kan man jo si. Det var iallfall ukas mest random hendelse! Jaggu fikk jeg ikke bruk for litt av islandsken jeg kan også.