Irkutsk - Jekaterinburg

Janei, det er jo helt innafor å begynne en historie og så la det gå vinter og vår før man forteller videre? Det mener nå tydligvis jeg. Men! Siden jeg nå egentlig skal fullføre den kjipe masteren min, så frista det plutselig å bli ferdig med Den lange reisen en gang for alle. Og nå er det ikke så mange steder igjen heller! Denne gangen blir det Irkutsk, og så togturen mellom Irkutsk og Jekaterinburg. Og da er det bare Jekaterinburg og Moskva igjen etter det! 

Men først, Irkutsk på kvelden 18 juni i 2010. Det var fortsatt rundt 5150 km igjen til Moskva, og vi hadde som tidligere nevnt kjørt bil hele dagen fra Olkhon. Ikke akkurat den beste starten for døgnet i Irkutsk.

Og den ble heller ikke bedre av at denne pizzaen i plast, en herlig fest av et kulinarisk måltid, var det jeg fikk gleden av å kose meg med til middag første kvelden. Jeg var ikke blid, for å si det mildt, og turens andre seriøse krangel var et faktum. Men når alle restauranter stenger så fort du stikker nesa innenfor døra, så er det ikke så mye å gjøre med det. Da må man nesten bare godta at middagen er en posepizza som fortæres på en benk i en stusselig park, akkompagnert av fulle russere i buskene.

I Baikal bor den tidligere nevnte Nerpaselen, og når man først er i Irkutsk, så er det stas å se den i levende live i Nerpynariet. Men ingen hadde fortalt oss at Nerpynariet besto av fire seler i et knøttlite basseng, som kan alt fra å spille basket og nesesaksofon til å telle og hoppe gjennom ringer. Ja ... Vi har sett en sel som kan spille saksofon med ca. tjue barn. Vi dro nok gjennomsnittsalderen ganske så kraftig opp kan man anta, og ville vel helst sett at Nerpaene kunne flyttet ut igjen på øya si.

Både Stalin og Lenin er forøvrig tilstede på reklameplakatene i Sibir, og å bestille mat er fortsatt en underholdende affære. Lommeparlør uten elementære ord, Paps og hans evinnelige mineralwazer with gaz og russere som ikke kan engelsk gjør resultatet til tider ganske så spenstig. Her fikk jeg bare kjøttet og ikke noe tilbehør, da kylling var det eneste jeg kunne tyde på menyen.

Det ble også tid til litt sightseeing i Irkutsk, og da var huset til desembristen Volkonsky obligatorisk. Kona Volkonskaya er kanskje bedre kjent som «Prinsessen av Sibir», og hun valgte å bli med på lasset da mannen ble forvist. De fortsatte å leve som normalt og var sentrum for sitt eget sibirske aristokrati. Huset var helt fantastisk innvendig med stripete silketapeter i grønt og blått, barokke franske møbler og et lass av eldre russiske damer som ble lettere oppkava når Paps prøvde å åpne dører i feil rekkefølge. (De følger deg rundt og åpner dører så du ikke skal rekke å tafse på/velte noe.) Vi guidet oss selv siden engelsken fortsatt ikke var tilstede og slapp heldigvis akkurat ut før en busslast med turister veltet inn. 

Etter en dag i Irkutsk gikk toget videre til Jekaterinburg, og vi var enn så lenge alene i kupeén vår. Toget var hakket mer oppgradert enn det forrige vi var på, og her hadde vi til og med flotte gardiner, duk og hvitt teppe igjennom gangen. Veldig praktisk når folk går frem og tilbake på det hele tiden. Det var topp stemning hos oss, vi spiste tørka kiwi og så på utsikten mens toget rullet ut av Irkutsk. Men så smalt det ... 

Provodnitsaen la oss nemlig ganske tidlig for hat, og meg spesielt. Hun kom plutselig sprettende inn i sin lille blå uniform, og skjelte ut meg siden Paps hadde lagt sekken sin i overkøya ... Og meg igjen, siden jeg hadde tatt puta til den over min. FOR TENK OM DET KOM NOEN FLER SOM KANSKJE SKULLE SOVE DER! Ganske spenstig å bli skjelt ut på russisk forsåvidt, jeg endte til slutt med å svare på norsk mens Paps gjemte seg bak bladet sitt og ignorerte hele opptrinnet. Hun ble også ganske sint da vi ikke ville kjøpe vann av henne. Dette skulle nok bli en trivelig togtur ja!
 
Pappa fikk seg forøvrig opptil flere togvenner på dette toget, og nummer en var kanskje den lille jenta som så på utsikten hele dagen.

I Marinsk lette vi stasjonen opp og ned og høyt og lavt for å få tak i brus, men det var ingen steder å se. Men så, da vi hadde gått inn igjen i vogna ti minutter før toget skulle gå, så ser vi ut der det før sto et tog. Og hva ser vi? En kiosk. Som vår irriterende nabo «mannen i den røde skjorta» handelerer i. Og han kjøper seg brus og sjokolade, de to tingene vi skulle ha tak i ...
 
Med ti minutter til avgang så tør man rett og slett ikke å ta sjansen på at man rekker ut og bort før toget plutselig ruller avgårde uten deg. Utgjort! Ikke klarte vi å handle fra de som solgte yms på stasjonen heller, så alt i alt et rimelig mislykka stopp for oss sånn sett.

Vi gikk i matvogna for å slukke sorgene i middag, og kokken mente tydligvis at vi så ut som noen som kunne trenge å se alle Modern Talkings musikkvideoer i svart/hvitt. En særs minneverdig middag ble det jo igrunn. Russisk øl er jo heller ikke feil! Pluss merkelige kjøttboller og en kvast med dill.

Dette er den ene provodnitsaen, den snille, og hun var stort sett bare streng om vi prøvde å flytte på noe når hun skulle støvsuge gulvet i kupeen vår. Som jo var minimum fire ganger om dagen. Hun andre prøvde vi til slutt å blidgjøre ved å kjøpe et sykt dyrt lite hefte om togbanen rundt Baikalsjøen, og en ganske så heslig kjøleskapsmagnet. Vet ikke heelt om det funka, men hun ble kanskje litt blidere etter det. Det er iallfall lov å håpe.

Den evinnelige støvsuginga er forøvrig også et ganske så sikkert tegn på at man er på et såkalt firmenny-tog, den ypperste togstandarden den transsibirske jernbane har å by på. Jo nærmere man kommer Moskva, jo bedre blir toget, og jo oftere støvsuger de gulvet.

Paps tok selvfølgelig ned vår flotte gardin med en gang vi gikk på toget i Irkutsk (for å få bedre utsikt ...), og da frykten for provodnitsaene etterhvert ble ganske stor, så var jeg nødt til å beordre han til å sette den opp igjen uten at de skulle merke det. Heldigvis brakk den ikke, så da ble vi iallfall ikke kasta av toget midt i Sibir!

Jeg var litt lei av å bli tatt bilde av, og litt lei av toget, og litt lei av den kjeftende provodnitsaen, men måtte jo også demonstrere oppladning av elektriske duppeditter i praksis. Med bare et par stikkontakter i vogna, og en nabo som på død og liv skulle lade dataen hele tiden, så måtte man benytte sjansen når han endelig tok en pause. Under her skulle man egentlig fått se en provodnitsa og hennes overfylte snacksvogn, men hun var dessverre så sinnsykt kjapp at man aldri rakk å ta bilde eller kjøpe noe av henne før hun var langt inn i neste vogn.

Denne lappen dukket plutselig opp på do og vi antok at den var mynta på oss, selv om provodnitsaen nå burde være smertelig klar over at vi ikke skjønte en pøkk russisk. Jeg har i ettertid fått vite at det står «Ikke kast ting i toalettet!»

Nå var vi forsåvidt aldri skyldige i å gjøre noe sånt, så vi kan jo alltids bare anta at det var «mannen i den røde skjorta» som bedrev slikt.

Jekaterinburg het Sverdlovsk helt til Sverdlovsk ble særs upopulær, og byen bytta så navn tilbake til sitt gamle. (Sverdlovsk er kjent for å ha beordret henrettingen av tsarfamilien f.eks., ikke helt populært i postsovjetland.)

Togstasjonen derimot, den heter fortsatt Sverdlovsk. Man kan jo lure på om det er fordi de ikke gidder å bytte ut det store og noe upraktiske skiltet? Neste gang skal Jekaterinburg til pers, og jeg kan jo allerede nå avsløre at jeg og Paps er historienerder, så da bør det ikke være så vanskelig å gjette seg til hva vi var mest opptatt av. Og det blir nok ikke et halvt år til fortellingen fortsetter, for nå er det jo under tre uker til masteren skal leveres. Masser av tid til å prokrastinere!