![]() |
Først og fremst må man jo selvsagt preparere rabarbraen (en kilo), og det gjør man ved å kutte den opp og koke den i stykker, sammen med sitronen i skiver og en liter vann. |
25. juli 2012
Hilde gjør ting hun ikke kan: Safting
Labels:
Hilde gjør ting hun ikke kan,
namnamnam,
nye skillz,
rabarbra,
sylting
12. juli 2012
OL 94
For en tid tilbake tok jeg dette bildet på Blindern, siden det i min verden er ganske festlig at det finnes folk som går rundt med en tilsynelatende ny OL-sekk, 18 år etter OL på Lillehammer. Det kunne stoppa der, men nei. Pappa følger meg dessverre på Instagram, og kunne gledestrålende fortelle meg at jeg hadde tatt snikbilde av studiekonsulenten på instituttet hans. Plutselig begynte ballen å rulle ...
Noen dager senere fikk jeg en mail av pappa, og han hadde da FORTALT studiekonsulenten at jeg hadde tatt snikbilde av sekken, hvorpå studiekonsulenten hadde bedt om å FÅ bildet ... Ja, faktisk. Jeg ignorerte mailen glatt og håpa (forgjeves) at hele hendelsen skulle forbigås i stillhet, jeg vil jo ikke være en sånn som tar snikbilder og så blir tatt for det etterpå! Det kunne endt også her, men nei. Ikke med min pappa.
Jeg hadde bursdag forrige onsdag, og var litt seint ute med ønskeliste som vanlig. Da jeg endelig overleverte den, et par dager før dagen, fortalte Mamma meg i en bisetning at de ikke egentlig trengte noen ønskeliste i år, siden paps hadde ordna så mye flott alt. Jeg ante ugler i mosen med en gang (jeg kjenner pappa ganske godt) og understreket ganske så tydelig at jeg absolutt ABSOLUTT ikke ville ha en OL 94-sekk, noe mamma naturlig nok syntes var en pussig bemerkning. Men så, før de skulle møte meg og resten av den utvidede familie for bursdagsmiddag, så hadde pappa kommet hjem til mamma med nettopp en OL 94-sekk på ryggen. Mamma fortalte hva jeg hadde sagt siden hun ikke kobla at sekken faktisk var ment for meg med en gang, hun trodde det var pappas egen sekk og et morsomt sammentreff. (Stakkars paps …)
Og så, under gaveutdeling, så fikk jeg masse fantastiske ting av paps, som en ny kasjmirgardegan (jeg vet det heter cardigan, men i min familie kaller vi det nå gardegan uansett) siden gardeganen jeg kjøpte i Mongolia har blitt ødelagt og lappa så mange ganger at den ikke er helt presentabel lenger, en dokumentar om Annie Leibovitz og en krimbok om en katt (som jeg forsåvidt også har avønsket meg ganske tydelig, men sånt biter da vitterlig ikke på paps nei!) Jeg fikk til og med flottenfeierbokhylla jeg ønska meg av mamma og pappa sammen, og burde kunne godta det meste av vilkårlige gaver på dette tidspunktet. For siste gave var selvfølgelig den beryktede OL 94-sekk.
Paps hadde til slutt endelig skjønt at min snikfotografering av sekken ikke var et tegn på at jeg virkelig ønska meg en selv, men da var det allerede for sent. Så da satt jeg der, på Colonel Mustard med Moules fritesene mine og en OL-sekk pappa hadde KJØPT av studiekonsulenten. (Han har jo flere på lager må vite!) Haha, stakkars paps, som har satt himmel og jord i bevegelse for å skaffe denne sekken, også får han så laber respons! Jeg har lovet å bruke den som hyttesekk da, kanskje det er en formildende omstendighet. Og frykter allerede at neste års gave er et vettekostyme og/eller en raff OL-jakke til å matche sekken og pinslua jeg allerede har ... (Pinslua er min egen fra OL i 94 da altså, og ikke en ny dings i mitt liv.)

Så, hva er så lærdommen man må ta av dette?
1. Ikke ta snikbilde av folk, de er alltid noens foreldre/venner/slektning/studiekonsulent/hugleik.
2. Ikke vær venn med foreldrene dine på sosiale medier.
Men jeg fikk en sykt vilkårlig bursdagsgavehistorie da, det skal nå paps ha.
Noen dager senere fikk jeg en mail av pappa, og han hadde da FORTALT studiekonsulenten at jeg hadde tatt snikbilde av sekken, hvorpå studiekonsulenten hadde bedt om å FÅ bildet ... Ja, faktisk. Jeg ignorerte mailen glatt og håpa (forgjeves) at hele hendelsen skulle forbigås i stillhet, jeg vil jo ikke være en sånn som tar snikbilder og så blir tatt for det etterpå! Det kunne endt også her, men nei. Ikke med min pappa.
Jeg hadde bursdag forrige onsdag, og var litt seint ute med ønskeliste som vanlig. Da jeg endelig overleverte den, et par dager før dagen, fortalte Mamma meg i en bisetning at de ikke egentlig trengte noen ønskeliste i år, siden paps hadde ordna så mye flott alt. Jeg ante ugler i mosen med en gang (jeg kjenner pappa ganske godt) og understreket ganske så tydelig at jeg absolutt ABSOLUTT ikke ville ha en OL 94-sekk, noe mamma naturlig nok syntes var en pussig bemerkning. Men så, før de skulle møte meg og resten av den utvidede familie for bursdagsmiddag, så hadde pappa kommet hjem til mamma med nettopp en OL 94-sekk på ryggen. Mamma fortalte hva jeg hadde sagt siden hun ikke kobla at sekken faktisk var ment for meg med en gang, hun trodde det var pappas egen sekk og et morsomt sammentreff. (Stakkars paps …)
Og så, under gaveutdeling, så fikk jeg masse fantastiske ting av paps, som en ny kasjmirgardegan (jeg vet det heter cardigan, men i min familie kaller vi det nå gardegan uansett) siden gardeganen jeg kjøpte i Mongolia har blitt ødelagt og lappa så mange ganger at den ikke er helt presentabel lenger, en dokumentar om Annie Leibovitz og en krimbok om en katt (som jeg forsåvidt også har avønsket meg ganske tydelig, men sånt biter da vitterlig ikke på paps nei!) Jeg fikk til og med flottenfeierbokhylla jeg ønska meg av mamma og pappa sammen, og burde kunne godta det meste av vilkårlige gaver på dette tidspunktet. For siste gave var selvfølgelig den beryktede OL 94-sekk.
Paps hadde til slutt endelig skjønt at min snikfotografering av sekken ikke var et tegn på at jeg virkelig ønska meg en selv, men da var det allerede for sent. Så da satt jeg der, på Colonel Mustard med Moules fritesene mine og en OL-sekk pappa hadde KJØPT av studiekonsulenten. (Han har jo flere på lager må vite!) Haha, stakkars paps, som har satt himmel og jord i bevegelse for å skaffe denne sekken, også får han så laber respons! Jeg har lovet å bruke den som hyttesekk da, kanskje det er en formildende omstendighet. Og frykter allerede at neste års gave er et vettekostyme og/eller en raff OL-jakke til å matche sekken og pinslua jeg allerede har ... (Pinslua er min egen fra OL i 94 da altså, og ikke en ny dings i mitt liv.)

Så, hva er så lærdommen man må ta av dette?
1. Ikke ta snikbilde av folk, de er alltid noens foreldre/venner/slektning/studiekonsulent/hugleik.
2. Ikke vær venn med foreldrene dine på sosiale medier.
Men jeg fikk en sykt vilkårlig bursdagsgavehistorie da, det skal nå paps ha.
Labels:
bursdag,
OL 94,
paps,
Vilkårlige gaver
28. juni 2012
24. juni 2012
7. juni 2012
I don't do ice cream, it's like sweet mucus
Spiste is, men den knakk. Skylder på Adam i Girls, han er jo en mester i å ødelegge isspiseglede. Erlos masa om at jeg burde se Girls for en stund tilbake, jeg så Girls og nå er jeg litt hekta. Veldig trivelig å spise frokost til, og jeg kjenner meg kanskje litt i overkant godt igjen når det gjelder dysfunksjonelle forhold, fremtidsplaner som ikke gikk helt etter planen og liv i kollektiv. Kommunikasjonsproblemer på høyt nivå med vilkårlige sexpartnere? Check, har hatt, og har forsåvidt fortsatt, min andel av det. Jeg burde kanskje bli litt bekymra over at Hilde 26 er påfallende lik Hilde 22, som i utgangspunktet er mer jevngammel med jentene i Girls. Ikke at man nødvendigvis trenger å forandre seg ekstremt på fire år, det er jo litt vittig at hovedforskjellen mellom Hilde 22 og Hilde 26, er at Hilde 26 snart har en master i boks, og hele to deltidsjobber. De dysfunksjonelle forholdene har heldigvis blitt litt mindre stress med årene da, det er også et pluss.
Min indre fjortis tok forøvrig en test om hvem jeg var i selvsamme Girls, og endte opp med en 4/3/3 deling mellom Jessa, Hannah og Marnie. (Det kunne jeg forsåvidt tippa FØR jeg tok testen.) Men, se Girls, og spis is, bare ikke Lollipopsnurr.
Min indre fjortis tok forøvrig en test om hvem jeg var i selvsamme Girls, og endte opp med en 4/3/3 deling mellom Jessa, Hannah og Marnie. (Det kunne jeg forsåvidt tippa FØR jeg tok testen.) Men, se Girls, og spis is, bare ikke Lollipopsnurr.
Labels:
Girls,
Spis mer is,
TV-serie,
Typisk
30. mai 2012
Irkutsk - Jekaterinburg
![]() |
Janei, det er jo helt innafor å begynne en historie og så la det gå vinter og vår før man forteller videre? Det mener nå tydligvis jeg. Men! Siden jeg nå egentlig skal fullføre den kjipe masteren min, så frista det plutselig å bli ferdig med Den lange reisen en gang for alle. Og nå er det ikke så mange steder igjen heller! Denne gangen blir det Irkutsk, og så togturen mellom Irkutsk og Jekaterinburg. Og da er det bare Jekaterinburg og Moskva igjen etter det! Men først, Irkutsk på kvelden 18 juni i 2010. Det var fortsatt rundt 5150 km igjen til Moskva, og vi hadde som tidligere nevnt kjørt bil hele dagen fra Olkhon. Ikke akkurat den beste starten for døgnet i Irkutsk. |
Abonner på:
Innlegg (Atom)