Skrubbsårportretter

Jeg kommer susende nedover i svingen mellom Storgata og Kirkeristen, det har regna og bakken er fortsatt mørk etter regnet. Klokka er kanskje ti, kanskje elleve, jeg tror jeg hadde vært hos Caroline, kanskje Carina. Jeg er livredd trikkesporet, tenker at sykkel pluss trikkesporet generelt er en dårlig idé. Alltid. Tror kanskje jeg hørte på Lady Moscow for når jeg treffer trikkesporet, treffer styret, treffer hjulene, treffer bakken så passer det til teksten i sangen, noe sånt som jumping out of depression is like jumping of a cliff// you feel free for a second then gravity will hit.

Tyngdekrafta er ein jævel.

Jeg skulle bare lese en melding, men å lese melding samtidig som man prøver å holde en bysykkel oppe med lårene er tydligvis lik skrubbsår, obligatorisk ødelagt strømpebukse og blåmerker på hele leggen. Notat til meg selv: Ikke stol på lår.

Kjellertrappa er ganske bratt og ender i et betonggulv. Ullsokkene er glatte. Hilde pluss kjellertrapp pluss betonggulv pluss ullsokker er lik underholdning en hel uke i dokumentasjonen av de forskjellige fargestadiene til et blåmerke litt større enn hånda mi. Ganske klassisk fotokunstskoleelev igrunn, å fotografere seg selv når man er syk eller skada, tror tilogmed jeg en gang skrev en liksomstøttesøknad om et fotoprosjekt hvor jeg skulle ta bilder av folk med skrubbsår for å bevare skrubbsårets temporalitet i et portrett.. Hildetjueårfotokunstelev hadde generelt veldig mye merkelig for seg.

Hildetjuefemmasterstudent er vel strengt tatt ikke noe bedre.