Bok 5: What we talk about when we talk about love av Raymond Carver

Man kan ikke akkurat si at jeg leser meg jorda rundt med lynets hastighet, men jeg leser iallfall! Delvis, minus når Harry Potter, pensum, livet og tusen andre halvleste bøker kommer i veien..

Mitt siste stopp var Amerika, nærmere bestemt den nordvestlige delen representert av Raymond Carver og hans minimalistiske korthistorier. De er en blanding av surrealistiske, absurde, mørke og merkelige, men også veldig veldig bra og til tider fantastiske. Det er mye å lese imellom linjene og ofte skulle jeg ønske han bare kunne utdypet historiene litt til siden fantasien ellers kan løpe løpsk med alternative teorier om hva som egentlig skjedde. Han flytter hus ut på plenen og folk tror man har garasjesalg når man egentlig har et havarert forhold å takle, folk danser for alkoholiserte menn, noen blir kanskje drept og voldtatt, kanskje ikke, et barn faller kanskje i gulvet, kanskje ikke. Mannen som ikke takler at andre jukser på bingo samtidig som kona hans har problemer og som selv prøver å takle det med litt brodering. Mannen som går bananas over den fancy abboren sin, mannen som ødelegger telefonen til ekskona på impuls midt i en samtale, hva som skjer med den kjærligheten man en gang følte for noen som kanskje ble til hat, kanskje bare forsvant. En av mine favoritter er novellen om bakeren som ikke slutter å ringe til en familie som har bestilt en kake som de ikke har henta på grunn av en ulykke og hvordan hverdagen fortsatt skjer selv om man selv er delvis ute av den. Og kjærleiken, den er ofte rimelig dysfunksjonell.

Som funfacts kan jeg informere om at Carver visstnok er en av Murakamis favoritter, og at det også var Murakami som oversatte han til japansk. Boka er forøvrig perfekt som trikkebok, da en novelle er lik en trikketur iallfall om man liker å dra fra Brugata til Birkelunden relativt jevnlig. Neste bok: Muligens en tur inn i mørkets hjerte?