Melvin

Jeg synes fugler er kjempestas, så stas at jeg jo har fått to tatovert på kroppen. De må stadig vises frem til ymse kunder på jobb, tilfeldige barn og folk ute på byen, og når de så vil ha den dype meningen bak så er svaret ganske greit: de er til minne om alle mine undulater. Spesielt favoritten over alle, min første fugl Melvin. (Men det var også stor stas med Nille, Jeppe og Katja da altså!) Melvin var en liten undulat med en stor stor personlighet, og han var grønnblå med et gult hode. Jeg og Melvin ble kjent da jeg fikk han som trøst i en alder av åtte år, etter en særs udramatisk fjerning av mandlene med påfølgende isspising i to uker. Han ble fort håndtam og var som regel ute hele tiden når vi var hjemme. Melvin var kanskje mer nysgjerrig enn hva godt var, og måtte alltid sjekke ut de spennende hullene i peisen for å se om de egnet seg som hjem. Det gjorde de aldri, så da stjal Melvin istedet fyrstikkeskene og drømte om å bygge med de i buret sitt. Da han på et tidspunkt begynte å legge egg, så burde vi kanskje revurdert navnevalget, men det slo liksom aldri helt ann med noe annet. (Å ha et noe radikalt kjønnsperspektiv begynte tydligvis tidlig hos meg?)

Melvin var rett og slett en knall liten fugl, og da jeg ramla over disse undulatøredobbene og hårklypene på en blogg i dag, så måtte jeg jo bare ha dem. Hurra for undulater! Jeg og brodern var forøvrig også i ekstase da vi så undulater fly fritt i Australia, i enorme gule og grønne flokker, så undulatens enorme popularitet i vår familie er knyttet både til fuglene vi har hatt og fuglene vi har kjent, pluss at de også er ekstremt Australia.