Skyldige gleder

Når jeg virkelig skal koble av hodet med en pause fra kunsthistoriske metoder, kjønnsteori og serriøs litteratur av typen Oksanen, Stridsberg og yms, så tar jeg frem min favorittavkoblingssjanger: de dystopiske ungdomsromanene. Jeg kan skylde på John Marsden og Tomorrow, When the War Began serien som starten på denne tradisjonen, men jeg har forsåvidt lest flere dystopiske ungdomsromaner de siste årene enn da jeg var femten... Dystopiene kjennetegnes ved å være fremtidsskildringer hvor verden har gått delvis eller helt til grunne, og da det før var mer vanlig med dystopiske skildringer lagt til en fjern fremtid, så er det i dag mye som knyttes opp mot en mer troverdig samtid. (Men fortsatt ikke helt en nåtid da altså.)

Tomorrow, When the War Began handler om hvordan livet kan bli snudd på hodet. En gjeng ungdommer, med hovedpersonen Ellie i spissen, er på telttur i bushen i anledning Australia Day (kan man anta). Men når de kommer tilbake etter en uke, så er byen tom. Dyrene på gårdene de kommer fra har dødd eller er døende, telefonene fungerer ikke, strømmen fungerer ikke og det er ingen beskjeder om hva som har skjedd. De finner etterhvert ut at Australia har blitt invadert av et (i boka) ukjent folkeslag, og at hele byen er internert på utstillingsplassen. (Dette er en veldig australsk greie igrunn, å ha en showground.) Ungdommene flykter tilbake til campingplassen sin, og blir etterhvert geriljakrigere i et forsøk på å frigjøre landet sitt. (Noe de driver med i hele syv bøker.) Denne serien var veldig stas da jeg var femten, og er igrunn fortsatt aktuell nå i dag, med problemer i forhold til når man har rett på et land som en nasjon, hva en nasjon er og hvordan noen land er overbefolket mens andre, som nettopp Australia, ikke akkurat er overfylt. (Man får aldri konkret vite hvem okkupantene er, men det er jo ikke veldig fjernt å anta at de sannsynligvis er tenkt som asiatiske.) Den australske originalversjonen er også ganske godt skrevet til å være ungdomsbok, og dette var yndlingsserien samtidig som jeg begynte å lese Harry Potter. (The Goblet of Fire var helt ny rett etter at siste boka i Tomorrow kom, til info.)

I trilogien Dødslekene av Suzanne Collins, blir reality-tv brukt som et virkemiddel for å utøve makt over og kontrollere befolkningen. Vi er i et slags postapokalyptisk Nord-Amerika, hvor det bare er tolv distrikter igjen, i tillegg til et maktsentrum som kalles Capitol. De undertrykte distriktene lever i nærmest total isolasjon fra hverandre og en gang i året arrangeres Dødslekene, en direktesendt dødsfest (døgnet rundt) hvor to ungdommer fra hvert av distriktene må drepe hverandre til en vinner står igjen. (Ganske Battle Royale i begynnelsen.) Katniss Everdeen, historiens helt, ender opp med å ta søsterens plass i bok en og historien fortelles gjennom hennes opplevelser fra selve Dødslekene på arenaen og videre. Bøkene kritiserer makt og maktmisbruk, overfladiskhet, plastiske operasjoner, reality-tv, skjeve fordelinger av goder og totalitære regimer. I løpet av serien blir det som man kan anta full revolusjon, men er alternativet egentlig noe bedre? Makt og velstand som noe som korrumperer her i gården da altså.

Og så har man Uglies, av Scott Westerfeld. Dette er en trilogi (med en påhengsbok) om igjen et postapokalyptisk samfunn (Amerika igjen og, om jeg ikke husker feil.) hvor alle blir ekstremt plastisk operert når de fyller 16 år, for å passe inn i en standardisert skjønnhetsmal. Hovedpersonen Tally Youngblood gleder seg stort til dette, da de fra de er født indoktrineres til å mene at det som er normalt er stygt. Ideen er at når alle er like pene så vil ikke folk være misunnelige på hverandre heller, og samfunnet vil være rosenrødt og eplekjekt. Men er det bare fysikken som blir tuklet med under operasjonene? (DAM-DAM-DUM, et forsøk på dramatisk musikk...) Tally møter Shay, en annen stygging, rett før hun skal opereres, og når Shay rømmer avgårde til et utkantsamfunn som heter Røyk, så får Tally jobben med å finne henne og Røyk før Tally selv kan bli pen. Tematikken baserer seg på kritikk av alt fra totalitære samfunn, skjønnhetstyranni, plastiske operasjoner og konformitet. Hva egenverdi egentlig er, er også et viktig spørsmål. Nå har ikke jeg lest de tre neste bøkene Pretties, Specials og Extras enda, men regner nå med at tematikken ikke endrer seg dramatisk. Forøvrig enda en veldig flott ting med disse dystopiske ungdomsromanene: de kommer nesten alltid i serier! Kjekt.
Den aller beste av disse dystopiene, både i språk og innhold, er kanskje Veslebror ser deg av Cory Doctorow, som er ganske så relevant i disse DLD tider. En gruppe ungdommer, med hovedperson Marcus Yallow i spissen, blir arrestert og antatt å være terrorister etter at de er på feil sted til feil tid når Golden Gate brua blir sprengt i lufta under et terroristangrep. Når de slippes ut igjen etter fem dager med forhør og tortur utført av deres egen regjering, så er hele San Francisco blitt en politistat. Department of Homeland Security har kontrollen, og de hevder selvfølgelig at den økte sosiale kontrollen er til befolkningens beste, de må jo beskyttes. Marcus er derimot ikke enig i fremgangsmåtene deres og starter en undergrunnsbevegelse for å motarbeide dette systematiske angrepet på grunnleggende borgerrettigheter, ved å bruke teknologien mot styresmaktene på måter som latterliggjør og ødelegger deres forsøk på å vise at de har full kontroll. Overvåking, teknologimisbruk, frykt som et virkemiddel for å kunne kontrollere massene og enda litt mer korrumpert makt er temaer som denne boka sentrerer seg rundt. Enda et pluss er at den er på nynorsk i den norske oversettelsen!

Jeppjepp, dette er da altså det jeg leser mest av om dagen, nå som masterskriving er en daglig beskjeftigelse. Jeg kan jo alltids unnskylde meg med at jeg uansett må kunne litt om ungdomsbøker siden jeg jobber i bokhandel, men noen av disse seriene er jo ganske så bra uansett. Det er igrunn veldig greit å ha noe bra å anbefale kidsa som kanskje kan få dem til å tenke litt, så de ikke bare leser bøker om eldgamle elskovssyke vampyrer med stalkertendenser og de til tider ganske så hjelpeløse damene deres.

Nå kan man forøvrig også se Tomorrow, When the War Began på kino! Det blir stor stas, det holder lenge med australsk aksent og Australia i seg selv for min del om ikke filmen er så veldig helknall. Også gøy å se igjen når det er over ti år siden jeg leste bøkene sist. Det er forsåvidt enda en ting som er ganske standard prosedyre for disse dystopiske ungdomsromanene: de blir filmatisert. Dødslekene kommer vel om noen år og Uglies er vel også på trappene om ikke så lenge. (Og der! var vel ukas prokrastineringspott oppbrukt. Masterleseland er tydligvis stedet for å skrive lange og omfattende blogginnlegg om de viktige tingene her i livet...)