Bok 9: Legend of a Suicide - David Vann

Først og fremst: Ikke les denne boka når du er på stranda, det blir særdeles lite bading og man blir solbrent på magen siden man glemmer å smøre seg hyppig nok. Du er herved advart, for når man først blir revet med så er det nærmest umulig å hoppe ut igjen før boka er ferdiglest.

Settingen er det noe ugjestmilde men særdeles pittoreske Alaska og tittelen Legend of a Suicide peker til det faktum at faren til David Vann tok livet av seg da Vann var tretten år. Det er også delvis temaet til boka, men på en måte som innimellom snur opp og ned på alt. Andre sentrale temaer er destruktivitet, galskap, sorg, dysfunksjonelle forhold, utroskap og hjelpeløshet, så man vet forsåvidt ganske tidlig at dette ikke skal være en trivelig kosebok. Litt mer Utrenskning enn Øya og Señor Peregrino, for å si det sånn.
I begynnelsen er det lett å tro at man leser en roman med et enhetlig narrativ, men når man oppdager at de forskjellige delene ikke passer direkte kronologisk eller logisk sammen så forstår man at det er snakk om flere korte og lengre historier. Det samme persongalleriet er gjennomgående i hele boka og hendelser blir brukt flere ganger i forskjellige deler, men på måter som motsier dem. Man har aldri helt kontroll over hva som er "sannheten" i legenden om selvmordet. Dette er spesielt åpenbart i den lengste historien Sukkwan Island, hvor Vann får tatt en slags "hevn" over faren og hans reelle selvmord på en særdeles grusom måte. Det er spesielt denne historien man ikke klarer å legge fra seg før man forstår hva som egentlig skjer. Noe man kanskje bør ha i bokhodet (Haha, en skriftlig freudian slip der, så den får stå) er at tittelen er nøkkelen til hvordan man forstår historiene. Legenden rundt farens selvmord presenteres ikke som en virkelig personlig historie samtidig som den jo også blir det, og dette forholdet mellom virkelighet/fiksjon i blandingen av barndomsminner og oppdikting er sentralt når man skal gjøre boka forståelig for seg selv. Det er lett å kjøpe historier, men vanskelig når man ikke vet hvem som er den mest "reelle". Vann er kanskje litt motsatt Knausgårdsk på den måten?

Alaska er også en sentral karakter i alle historiene, og den lite gjestmilde naturen og hvor hardt det er å leve midt i ingenmannsland blir skildret ganske så troverdig, spesielt i Sukkwan Island. Språket, personskildringene og de forskjellige fortellingene er veldig veldig bra, noe som gjør boka vanskelig å mislike. Samtidig er det deler som er så ekstremt ubehagelige å lese at jeg blir litt ambivalent til hvor godt jeg faktisk likte den, den er alt fra en sterk femmer til en tre minus simultant. Sånn totalt sett heller jeg kanskje mest mot femmeren? Kanskje.

Vann har blitt sammenlignet med både Hemingway og Dostojevskij (muligens bare en noe pompøs anmelder?), så man bør absolutt gi han en sjanse, selv om det ubehagelige til tider blir ganske påtrengende og grusomt. Muligens en ny Cormac McCarthy? Egentlig bør man bare lese boka om høsten tenker jeg, den passer bedre til litt tungt regn og tordenvær på en hytte enn solsenger og paraplydrinker i Italia.