Olkhon I

Olkhon er en relativt stor øy i Baikalsjøen. Øya er skilt fra fastlandet med et lite stred, noe som gjør den isolert i de periodene Baikal ikke enda har fryst til is eller er tint tilstrekkelig for ferja. Vi var her i noen dager da vi tok den transmongolske jernbane i fjor sommer, og Olkhon kommer høyt opp på lista mi over fantastiske steder her i verden. For å ikke drukne noen i turistbilder, så deler jeg Olkhon litt opp i min evigvarende fortelling om Den lange reisen.

Etter en halsbrekkende tur på Olkhons «autobahn», i en liten rød Lada med snasne pelsseter og en gal gammel russer med dødsforakt som ikke kunne et kvekk engelsk, ankom vi hovedstaden på Olkhon, Kuzhir, hvor vi hadde booka oss plass på øyas hot spot nummer ein, Nikita's homestead. Nikita er en tidligere russisk mester i bordtennis som forelsket seg for mange herrens år siden i øya, og så bare ble der. Og begynte byggingen av sitt lille hjemsted, eller kråkeslott som det med årene har blitt. Omtrent halve byen jobber for Nikita, og man møter alt fra folk som ikke ville være en del av det stressende russisk storbyliv til backpackere, fastboende og franskmenn på ville veier i matsalen. Og man må jo ikke å glemme Nikita selv, det er ikke så ofte man spiser middag sammen med en tidligere russisk bordtennismester vil jeg tro.

Atmosfæren i kråkeslottet var så utrolig avslappa, og det var rett og slett fantastisk å bli sugd inn i den lille landsbyen i byen. Man fikk mat for en billig penge tre ganger om dagen og plukka fritt i alt fra den lokale Baikalfisken Omul (pappas favoritt) til solyanka og utrolig gode kaker. Man fikk ordentlig russisk banya, en labyrint av alskens hus i alle mulige størrelser og fasonger, man var på hils med alle, selv han som tømte de økologiske doene (som forøvrig også holdt trekkspillkonsert når han følte for det i matsalen) og te til alle døgnets tider. Man fikk en koslig hytte med kodelås, hvor koden sto på veggen i hytta, en god seng, en sjarmørkatt som spankulerte rundt, ekskursjoner hit og dit og en benk å lese boka si i sola på. Det er et sånt sted man forsåvidt kanskje ikke bør besøke, for faren er stor for at du nekter å dra igjen. (Det var like før for min del, og min hypotetiske fremtidige ektemann får bare finne seg i at bryllupsreisen skal gå til nettopp Olkhon.)

Nikita's var jo ikke akkurat et veldig høyteknologisk komforthotell (men, de hadde et internett-tårn som så ut som verdens beste trehytte), så når man skulle dusje så hadde man to muligheter. Man kunne enten gå for den noe suspekte dusjen (egentlig bare er en kran i taket i et vedskjul hvor man må skru på varmtvannet minst tre timer før man vil dusje, en ganske så frisk affære i alle tilfelle), eller så har man det morsomste valget: ekte russisk banya (badstu)! Jeg gikk for banya for å si det sånn, selv om det ikke akkurat er heeelt det samme som å stå i dusjen hjemme, når man står der og kaster kaldt og varmt vann om hverandre på seg selv med en øse.

Nikita's, og Kuzhir selv, var hendig plassert rett ved en av de største turistattraksjonene på øya, Shaman's rock, som er et av de aller mest hellige stedene i forhold til sjamanisme. Spesielt for Buryatfolket, som er en stor del av befolkningen på øya. Når man først er på et av de aller helligste sjamanistiske stedene så må man jo nesten prøve det selv også, så Paps knyttet et skjerf på en påle, selv om vi ikke egentlig hadde fått med oss hvorfor man skal gjøre dette. (Tror vi til tider ble litt for Darjeeling Limited på denne turen, da vi stadig havnet i noe obskure religiøse seremonier hvor enn vi dro...) Ved Shaman's rock var det forøvrig obligatorisk å se solnedgangen hver kveld med alle folka fra Nikita's og det var litt fint egentlig, at alle tok seg en pause fra hva enn de bedrev for å sitte i skråningen og se sola stupe ned i havet.

Hovedgata i Kuzhir var utrolig bred, men kanskje ikke så jevn at det gjorde noe. Butikkene (de tre som var i byen) er ganske så gammeldagse, og alt de hadde var bak disken, i krukker og skap. Dette førte selvfølgelig til at man var nødt til å stotre frem hva man ville ha med en blanding av tullerussisk, tegnspråk og peking. (De telte til og med med kuleramme!) Stedets lokale kirke var også ganske spenstig, og den hadde alt fra egen geit til parabol og et noe provisorisk toalett. Selv om øya til tider kan se lett primitiv ut, så har det poppet opp internett i alskens former også her. Også hadde de jo tyggis med klistremerkebilde av han MGP-vinneren fra noen år tilbake da.

Husene er i stor grad trehus av den sibirske typen, altså med fargerike vinduer i klare blå, grønne og gule farger, med blondegardiner og diverse nips på utstilling. De ser av og til ut som om de tilhører i Bakkebygrenda, mens hundehusene er litt mer av den noe alternative sorten.

I denne landhandelen ble de sjukt grinete da jeg tok bilde, men det går jo nesten ikke an å la være når den var så utrolig fin og grønn synes jeg. Jeg kjøpte en sovjetisk is for å blidgjøre dem, men tror igrunn ikke det hjalp allverdens.

Dette var en slags smakebit/intro til Olkhon, og i neste del vil vi få se at Hilde er like tøff/eventuelt tøffere enn Putin, i tillegg til at det blir udramatiske bilder på klipper, russisk techno i solnedgangen og litt praktisk shorts.