Hilde gjør ting hun ikke kan: Safting

Jeg får av og til litt merkelige innfall, og er i tillegg ganske lettpåvirkelig. Muligens en dårlig kombo. Da Erlend og jeg fikk tilbud fra Samlaget om å få Sylting og safting heile året av Gunda Djupvik til 100% returrett (dette er staselig i bokhandelbransjen), så heiv vi oss rundt og bestilte tjue i en fei. (Kanskje ikke det man egentlig bør gjøre som vikarierende innkjøpere, men men.) For oss var jo dette selvsagt en potensiell høstutstilling, siden vi lager 99% av alle utstillingene i butikken. Tidvis har vi en tendens til å gå litt bananas med disse utstillingene, så det ble plutselig veldig logisk for meg at jeg også burde lage noe fra boka til utstillingen. Veldig typisk meg, det der. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har møtt Gunda noen ganger, og da hun var innom butikken og snakka om et hylleblomsttre i nærheten, var planen klar. Jeg skulle lage min egen hylleblomstsaft og slippe skvipet fra IKEA! God plan i teorien, men da jeg først fant det forjettede hylleblomsttreet uten en eneste hylleblomst igjen, var det på tide med plan B. Rabarbra! Nå kjenner jeg ingen med rabarbra her i byen, så da ble jeg pent nødt til å kjøpe den på butikken. Ikke like sjarmerende, men det gjorde nå nytten. I tillegg til rabarbraen måtte jeg også ha sitronsyre, sukker, Atamon (denne kommer jeg tilbake til) og en dæsj sitron. Rabarbrasaft er forøvrig et dagsprosjekt, så jeg begynte å lage den i kveldinga så jeg kunne lage selve saften dagen etter.

Først og fremst må man jo selvsagt preparere rabarbraen (en kilo), og det gjør man ved å kutte den opp og koke den i stykker, sammen med sitronen i skiver og en liter vann.

Når den ser litt ihjælkokt ut (kanskje hakket mindre enn min, for jeg kokte kanskje littfor lenge), så heller man alt over et dørslag med en duk/klede/sak i, og lar det stå og renne ned i noe over natta. (Jeg er forferdelig dårlig til å improvisere, så også her måtte jeg støtte meg til boka ...)

Dag to! (Egentlig dag fem eller seks for meg, men helst dag to da.) Når rabarbraen har rent fra seg er det på tide å lage ordentlig saft av den. Man bruker 800 g sukker per liter med saft man har, og koker dette opp sammen med en liten klype Atamon (konserveringsmiddel) og en teskje sitronsyre. Kokes opp mens man rører godt, og så voilà! Rabarbrasaft! Jeg lot den kjøle seg bittelitt ned før jeg hadde den over på en nysterilisert saftflaske. (Jeg stekte min på... 100 grader og noe i en halvtime.) 

Grunnen til at jeg brukte flere dager en planlagt, var forøvrig siden jeg ikke kunne finne Atamon noe sted. Kanke skjønne det, alle safter vel nå for tiden vel?! Men iallfall, jeg fant det tilslutt på Centra på Majorstua, så om noen skulle bli inspirert er dette stedet å dra for noe som også kan høres ut som en egyptisk farao.

Saften ble igrunn ganske så bra, synes jeg nå selv, og planen er nå å lage noe annet fra boka til Gunda. Kanskje jordbær- og rabarbrasyltetøy? Eller noe med rips? (Haha, stakkars familien ender vel opp med hjemmesnekra fotografier og nå også syltetøy og saft til jul i år.) Det tok ikke særlig lang tid heller, minus at rabarbraen skulle renne fra seg så tok alt det andre kanskje en halvtime tilsammen. Og siden det bare ble en flaske, så blir det jo ikke så uoverkommelig å faktisk få drukket den opp også. Stas! Og veldig fin i fargen er den jo også.