Kroppens hulrom eller Hilde og Erlend er kunstkritikere

Litt spontant endte jeg og Erlend i dag opp på Ernesto Neto utstillingen som er på Astrup Fearnley for tiden, litt for å gjøre masteroppgaveresearch for meg og litt for å leke. Neto er en av disse brasilianske modernistene og han liker kroppslige og taktile ting, noe som vil si at han lager verk du kan sitte og ta på, stå under, lukte på, ligge i, krype inn i eller kaste rundt. Gøy! Spesielt for nørdete kunsthistorikere som synes det er stor stas å i det hele tatt å være nær kunstverkene, jeg blir jo nesten lettere euforisk når jeg får stå på Carl Andre sine metallplater, kan krype inn i et Merzbau eller kan ta med meg Felix Gonzalez-Torres sine plakater hjem. (Ikke like stas da jeg fikk alarmen til å gå på Hamburger Bahnhof i Berlin siden jeg lente meg littfor nær et GIGANTISK Andy Warhol silketrykk for å se på teknikken, men det er nå så...) Iallfall! Stor stas med kunst som man kan herje med, selv om man fortsatt er usikker på hva som er lov og ikke lov når man nærmest fotfølges av vakta fra verk til verk og det fortsatt er verk som også ikke er til å tafses på. Den noe skeptiske dramaturgen klarer ikke helt å hive seg ut i den digre saccosekken, men sitter iallfall fint på ene kanten mens kunsthistorikeren slanger seg.

Erlend lukter på krydder.
Hilde sitter i kjempepuppene mens Erlend velger den mer konvensjonelle stolen. Dog i en teppestolsammensmelting de fleste kanskje ikke ville hatt hjemme.

Følelsen man får av Netos verk er av og til litt som at man er med i Det var en gang et menneske og at man hopper rundt fra tarmtottene og inn i bukspyttkjertelen før man tar seg en hvil på en nyre. For vår del kunne de gjort verkene enda litt større og kledd hele museumsrommet fra gulv til tak for å gjøre det enda mer kroppslig og intimt siden det som er nå føles litt halvveis, men alt i alt en ganske trivelig kunstopplevelse uansett. Og et ballrom for voksne er ikke til å kimse av!