Ikke for sarte sjeler?

Jeg liker å tenke på meg selv som ganske så tøff, men i dag fikk igrunn imaget mitt en ganske stygg knekk da jeg var på kino og så Black Swan. Filmen i seg selv er veldig veldig bra, men den er også forferdelig ubehagelig, så ubehagelig at jeg ikke egentlig er så hypp på å se den en gang til for å si det sånn. For da det virkelig var skummelt mista jeg kontrollen over mitt vanligvis så flinke kinojeg, et kinojeg som ikke bråker med godis eller prater eller gjør noe for å ødelegge kinoturen for de andre som også er der. Jeg skreik. Høyt. Og ikke et pinglete hvin, vi snakker mer en form for brøling av typen OUÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH! som sikkert ga gjenglyd helt til bakerste rad på Colosseum. Ifølge kusina mi hørtes det ut som om jeg trodde jeg var offeret på filmen, som om det var meg de var ute etter. Jeg vet jaggu ikke hvor det kom fra, men tror kanskje jeg skal holde meg unna å se ordentlige skrekkfilmer på kino framover. Skremte jo også vannet av dama som satt ved siden av meg... Men se filmen altså, man kan holde seg for øya når de tar av med skummelhetene!