Min første og muligens siste gang som blodgiver

Det begynte relativt bra, jeg var presis og fikk blå poser på føttene pluss så mye Eplemost som jeg ville ha. Med stripete sugerør. Intervjuet tok evig lang tid da mine hyppige utendlandsreiser til malariaområder ikke er så godt mottatt i Blodbankland. Ei heller ferien i Egypt, hadde jeg kommet en dag før så ville jeg ikke fått lov til å gi. At jeg hadde tatt visdomstenner var også problematisk så det var igrunn med nød og neppe Blodbanken fikk mine 450 ml blod med A rh- blod (ikke AB rh- som mamma alltid har påstått at jeg har, dagens første sjokk), pluss litt ekstra til alskens tester og Malariatesten jeg nå får i tillegg. Men til slutt kom jeg gjennom nåløyet og ble tilkobla tappemaskinen. So far so good. Jeg drikker en Eplemost til, venter så lenge jeg må etterpå og donerer det jeg eventuelt kunne casha inn i Blodbankparaply, vinglass eller sydvest til Kreftforeningen. Her gjelder det å sanke inn så mange karmapoeng som mulig når man først er i gang.



Men så... gikk det ikke så bra. Jeg står på trikkeholdeplassen og skal til Blindern. Og er klam. Veldig veldig klam. Jeg ser at trikken kommer på andre siden av krysset og merker at verden begynner å forsvinne. Jeg tviholder i rekkverket, jeg tenker jeg må holde ut og komme meg på trikken før noe skjer. Det neste jeg får med meg er asfalt. Eller grus igrunn, ved siden av fjeset. "Hei asfalt" tenker jeg før jeg plutselig blir bevisst på en veldig bekymra mann og dame. De lemper meg opp, jeg er ustødig og nærmest roper "Jeg har gitt blod!", de skjønner greia. Delvis. Jeg blir plassert på trikken og tar den to stopp. Takker igjen for hjelpa, sjangler av og takker nei til studentpose, må legge meg ned igjen. Og er særs dramatisk med skrubbsår i panna og gjørme i fjeset, på beina og hendene når Erlend finner meg i foajeen. Han gir meg sjokolade, og jeg spiser en banan og yms før jeg drar mot jobb siden jeg skal møte Caroline og Carline på kafé. Man drar ikke hjem og legger seg etter man har besvimt når man kan gå på kafé istedet. Det går forsåvidt bra, helt til jeg rett før jeg skal av. Den klamme klamme følelsen kommer krypende igjen. Jeg river av meg skjerfet og ignorerer han suspekte fyren som prøver å ta kontakt, prøver å holde meg fast i meg selv til jeg kommer til bussholdeplassen. Må sitte der i noen minutter før jeg klarer å gå inn på jobb, sitter så i tjue minutter på en stol fra barneavdelingen og spiser mer sjokolade. Men stopper dette meg? Neida. Skal på kafé allikevel jeg.

Jeg vet igrunn ikke om jeg kanskje har en lett hjernerystelse eller ikke, men var iallfall snill mot hodet og meg selv da jeg endelig kom hjem i halv seks tida så tilbrakte resten av kvelden slumrende i senga mi uten data eller telefon i umiddelbar nærhet. Om jeg har så skal jeg visst egentlig vekkes flere ganger i natt, men tar sjansen på at komaen ikke tar meg med det første. Har uansett Ida som vekker i morgen tidlig så.



Så det er igrunn kanskje ikke meningen at jeg skal være blodgiver da, jeg har jo i utgangspunktet endel issues med det på grunn av hvordan de kategorisk diskriminerer homofile basert på en ekstremt utdatert idé om at de er mer promiskuøse enn andre folk. Men samtidig er jo blodgiving i seg selv et slags samfunnsansvar i og med at veldig syke folk trenger blod for å bli bra igjen, pluss at det trengs til forskning og legemiddelproduksjon, og som barn av både en forsker OG en som jobber i et legemiddelfirma så ser jeg jo verdien av å bidra med noe som er så lett å gi fra seg. Pluss at man får nevnte karmapoeng, noe som kommer godt med når man ellers bruker tiden sin på å undersøke hvordan hysteri har blitt brukt som ikonografi i kunsten, det føles på en måte ikke så viktig alltid. Ikke så samfunnsnyttig. Men kanskje jeg bare må finne på noe annet enn blodgiving når jeg uansett er såpass ambivalent, både tankemessig og i kroppen..