Bok 8: Kon-Tiki ekspedisjonen av Thor Heyerdahl

Jeg har fortsatt en hangup på eventyrere om dagen, og siden jeg og Carline har planer om å dra til Kon-Tiki museet i nærmeste fremtid så var det naturlig å ta seg en tur over Stillehavet på en balsaflåte i min eviglange litterære jordomseiling. Og for en tur det var! Jeg hadde aldri trodd at Thor Heyerdahl kunne være så morsom når han skulle beskrive sin i utgangspunktet vitenskapelige flåtetur, med krigshelter, sosiologer og yms ombord. Jeg har ledd høyt på trikken opptil flere ganger faktisk, og det skjer igrunn ikke så ofte.

«Hvis man for eksempel stikker til havs med en papegøye og fem kamerater på en tømmerflåte, da er det uunngålig at en før eller senere våkner en morgen ute på havet, kanskje litt ekstra uthvilt, og begynner å meditere. Jeg satt en slik morgen og skrev i en duggvåt loggbok: 17de mai. Tung sjø. God vind. Jeg er kokk i dag og fant 7 flyvefisk på dekk, en blekksprut på taket, og en ukjent fisk i Torsteins sovepose --
Da stoppet blyanten, og den samme tanken kom snikende fram: Dette er i grunnen en pussig syttende mai, ja i det hele tatt en høyst eiendommelig tilværelse - himmel og hav - hvordan var det egentlig dette begynte?»

Å finne på å reise over verdenshavene med en flåte høres i utgangspunktet ut som galskap, eventuelt noe Jules Verne kunne funnet på å skrive bok om. Og det var ganske ofte jeg tok meg selv i å tenke at enkelte hendelser umulig kunne ha skjedd, for så å bla over og se bilde av det på neste side. Et eksempel er den lange fisken helt øverst i Kon-Tiki potpurrien, som en natt hoppet inn i Torstein Raabyes sovepose. Det høres i utgangspunktet ganske så oppdikta ut, men så har man faktisk bilde av fisken og da blir hele episoden plutselig mer troverdig. Den soveposen får forøvrig kjørt seg både titt og ofte, for litt senere har den blåst av flåten og ut i havet, noe som fører til en mann over bord, midlertidig desperasjon og en redningsaksjon i siste liten. «Glad jeg ikke lå inni'n nå» er Torsteins kommentar når soveposen dras ned i dypet av ukjente etter at han har reddet Herman som prøvde å gripe fatt i den hardt prøvede sovepose. (Det kan kanskje virke som om alt som foregår i/med Torstein Raabyes sovepose er spesielt minneverdig i min verden ..?) Det jeg likte minst av alt var kanskje scenen med hvalhaien, men så er jeg i overkant glad i den store skumle fisken også. Og jeg kan forsåvidt skjønne at du får lyst til å harpunere noe som kan være tolv meter langt når du sitter der på flåta di og er livredd for at den skal velte/knuse/spise deg. Men uansett, de små historiene i historien er det mange av og turen over Stillehavet er aldri kjedelig og monoton.
Heyerdahl selv er igrunn ganske så beryktet for sitt noe «gammeldagse og nærmest muslimske kvinnesyn», men dette er ikke egentlig noe eksplisitt tema i boka, og selv jeg som har studert kjønnsteori så lenge bærer over med det når det gjelder enkelte særs kjønnstereotypiske betraktninger fra den kanten. Kon-Tiki ekspedisjonen var et staselig bekjentskap, og såpass knall at Ra skal få bli med hjem en dag snart.

Neste stopp: Fåglane veit, kanskje Amerika, kanskje Afrika, kanskje Rodina. Tiden vil vise!