Eskapisme vs. engasjement

Jeg har nærmest sett kontinuerlig på nyhetene siden fredag ettermiddag, sover ikke så mye og oppdaterer nettavisene som en maskin. Dro på jobb et fire timers søvn på lørdag, sov egentlig ikke, fikk med meg antallet drepte på Utøya før jeg kom så langt og da var egentlig løpet kjørt for den søvnen. Fortsatte den intense lesingen av nettaviser også der. Leser side opp og side ned med ofrenes beskrivelser, politiets info, medias graving, bakgrunnshistorien til terroristen, alt. Leser og leser og leser og skjønner mindre og mindre og mindre. Skjønner egentlig ingenting, men dette er uansett ufattbart. Det går ikke ann å hate så mye.

Jeg får fortsatt tårer i øynene jeg ser kongen gråte på tv, selv for tiende gang, når Jens holder tale med gråtkvalt stemme og når ofrene endelig kommer hjem til sine kjære. Men jeg orker ikke lenger å sitte her kontinuerlig og fylle hodet med bilder som ikke henger på greip, og det er kanskje ikke så rart jeg har flykta litt til katten og Berg, ut av sentrum, ut av hendelsen, vekk fra alle. Jeg var på Harry Potter istedet, ser tv-serier av den bra og den hjernedøde sorten, redigerer feriebilder, spiser totalt tilfeldig sammensatt mat, ser på regnet, ser på boka mi, klarer ikke helt å åpne den, ser på enda en ekstra nyhetssending istedet, apatisk og lamslått, men også litt utenfor i skjønn forening. Men dette kan tross alt ikke vare i lengden, man må komme seg ut og fortsette, leve videre, møte andre, se færre nyhetssendinger.

Jeg merka i går, da en mann på butikken så ut som han var klar for å si noe ufint til folk lenger frem i køen, at jeg ikke lenger kommer til å la det passere for å unngå å bli dratt inn i noe. Neste gang kommer jeg til å si ifra. Og det er kanskje noe av det som kan være positivt i etterkant, at man ikke lenger lar hat passere i hverdagen. At man knuser ignorante mennesker med argumentasjon istedet.

I morgen kommer jeg til å være en del av rosehavet, tenke på de som ikke har sine kjære lenger, tenke på de som døde når de var så utrolig utrolig redde, tenke på de som overlevde. Om det kommer motmarkeringer fra ytterste ytterste høyre, som kan være tilfelle ifølge enkelte rykter, så la dem komme. De kan komme, de kan møte rosehavet, og så kanskje forstår de at de aldri aldri kommer til å vinne.