Documenta12

Advarsel: Dette blir litt som å se andres halvdøve feriebilder, kanskje bare litt verre siden det er kunstverk og ikke Onkel Roland som presenteres på bilde etter bilde. Men iallfall: Documenta i Kassel er, som tidligere nevnt, «en toneangivende internasjonal kunstmønstring» og det går fem år mellom hver gang den holdes. Den varer som regel i hundre dager og den heldige kuratoren som blir utvalgt til å være kunstnerisk leder er ganske så eneveldig i å bestemme hva som skal stilles ut. Documenta12 bød på litt av hvert, og hadde alt fra kunsthistoriske tilbakeblikk til antikken, politisk og samfunnsengasjert kunst, kunst fra østen og andre steder utenfor den vestlige kunstkanonen, og en dæsj feministisk kunst på toppen. Den kunstneriske lederen Roger M. Buergel var spesielt opptatt av at verkene skulle gå i dialog med hverandre og jobbet for å få frem «a migration of forms» både på det formmessige og også det tematiske plan. Ai Weiwei, kanskje mest kjent for sin tid som fengselsfugl det siste året og fugleredet i Beijing, var eksempelvis representert ved 1001 antikke stoler og 1001 kinesere, men generelt var det lite velkjente navn på plass under denne Documenta'en.

Jeg var tydligvis ikke så interessert i Kassel i seg selv da jeg var der i slutten av september i 2007, så 90% av bildene er igrunn av kunstverk og ymse installasjoner. Og vårt veldig tyske hotellrom. Samt dette tilfeldige vinduet. Jeg skal gjøre noe med det når jeg drar dit i 2012 altså, så den stakkars byen blir litt dokumentert også.

Men, vi må jo ikke glemme hun her! Tysklands svar på Bohus/Clas Ohlson fylte 80 år og da var det selvfølgelig endelig en anledning til å ta frem kakekjolen. (Får krysse fingra og håpe at Tanum aldri finner på å plassere meg i en enorm bok utenfor jobb for å trekke inn kunder...)

Museum Fridericianum i sentrum av Kassel har vært en viktig del av Documenta siden starten  i 1955, og det var kanskje her majoriteten av mine favorittverk befant seg. Ellers var det også stilt ut verk i en gigantisk paviljong bygget for anledningen, i documenta-Halle, på en høyde over byen på Schloss Wilhelmshöhe, litt ymse steder i utkanten av Kassel (som man måtte ta trikk til, til info) og på en av Kassels lokale kinoer. Jeg tror vi var her i enten tre eller fire dager, så det ble mye farting fra kunst til kunst på denne ferien. (Noe som igrunn er ganske standard i den familien min..)

Denne Untitled'en av Iole de Freitas fra Brasil var noe av det første man møtte i Fridericianum. Den okkuperte rommet (og deler av Fridericianums fasade) totalt men var allikevel ikke for dominerende. Den siterer forøvrig både russiske konstruktivister og brasilsk avantgarde, og var også ganske spenstig å leke med for de som tør sånt.

Safely Maneuvering Across Lin He Road med Lin Yilin fra Guangzhou, er en videodokumentasjon på Yilins opp og nedbygging av en mur over en ekstremt trafikkert vei. Jeg har vært i Guangzhou og vet at det faktisk er umulig å bare gå over denne veien i virkeligheten, så ganske imponerende at han bygger muren sin rolig på veien over. Har faktisk også møtt Yilin før jeg så denne videoen, siden han holdt foredrag på fotokunstskolen da jeg gikk der. Han er generelt glad i merkelige performancer, så jeg har sett dokumentasjon på eksempelvis kråling i balje og entusiastisk sykling av trehjulssykkel rundt og rundt på en mursteinssirkel..

Verket Forest Floor av Trisha Brown er muligens min documentafavoritt, med bevegelse gjennom et nettverk av klær med et ymse antall dansere. Noe av det fine med verket, er at bevegelsene forplanter seg videre til publikum, siden man må sette seg ned eller bøye seg for å se hva som skjer under overflaten. Verket leker med gravitasjon og hva dans egentlig kan være, i tillegg til at relasjonen mellom arkitektur, danser og betrakter er sentralt. En finfin blanding av avantgardistisk dans og performance denne her.

 Først og fremst veldig fin å se på, det lyshuset under her. (Jeg er en sucker for lys og lyskilder generelt sett..) Dette er Love Songs av Mary Kelly, og siden Kelly spesielt er kjent for sine feministiske verk, så kan man jo da anta at dette er en del av det feministiske segmentet til Documenta. De to bildene over er også en del av Love Songs, og verket er en installasjon som tar utgangspunkt i demonstrasjoner fra kvinnebevegelsen på 70-tallet, og er remikser av faktiske historiske demonstrasjoner og fotografier, da tatt på nytt med nye kvinner i 2005. Klassisk fortiden møter nåtiden, kan man jo også si.

Documenta12 var som nevnt også preget av tilbakeblikk i kunsthistorien, og dette bildet er en dokumentasjon på en performance av Graciela Carnivale fra 1968. Hun lurte folk på vernissage, snek seg ut og låste dem inne for å se hva de ville gjøre for å komme seg ut. «I wanted each of them to experience enclosure, discomfort, anxiety and finally asphyxiation and oppression, to live through an act of unforseeable violence.»  Det ideelle hadde vært om de ufrivillige deltakerne til slutt måtte knust vinduet selv, men performancen endte med at en forbipasserende kasta en stein gjennom det. Etter at alle var ute ble vernissagen forøvrig stengt av politiet, siden de mente det ikke var tilfeldig at hun hadde holdt den samme dag som Che Guevara hadde blitt fanget i Bolivia året før.

En av de få virkelig verdenskjente kunstnerne på denne Documenta'en, var min gamle favoritt Gerhard Richter. Dette er maleriet, Betty, et fotomaleri han malte av datteren i 1977. Visstnok kan det assosieres til ymse fengselbilder av diverse RAF medlemmer og av Ulrike Meinhof etter at hun hadde hengt seg i fengselet. For å møte blikket til Betty, er man nødt til å snu på hodet noe som fører til at man selv utsetter seg for å bli halshugget, man nærmest legger seg selv på slakterens blokk. Ifølge katalogen vil dette få oss til å huske at Meinhof også bare var «flesh of our ontological flesh» og ikke bare «an alien Other». (Hun som har skrevet denne katalogteksten er ganske inne i psykoanalyse og filmteori kan man jo kanskje påpeke...) Det skada heller ikke at han som var utplassert for å passe på verket var ganske så heit.

Poppy Field av Sanja Ivekovic ble plantet foran Fridericianum på begynnelsen av Documenta12, og når jeg var der helt i slutten av september så var det meste allerede overgrodd og ganske dødt. Forgjengelighet er stikkordet her. Både vanlige valmuer og opiumsvalmuer ble plantet, og skal symbolisere alt fra søvn, død og glemsel, i tillegg til at det også er en problematisering av den økende opiumsproduksjonen i Afghanistan som ble et økende problem etter at krigen startet.Valmuen er også et tegn for falne soldater i mange land, spesielt i Storbritannia, noe som også peker mot den enorme mengden falne soldater i Afghanistan. I tillegg var det også forskjellige revolusjonssanger sunget av afghanske kvinnser som ble spilt flere ganger om dagen fra enorme høytalere; høytalere som ofte ble brukt for å spre «opium» til folket under Talibanregimet. Et verk med mange hvelv uendelig, dette! Og man kan også skimte en av de syvtusen eikene Joseph Beuys planta i Kassel for Documenta7. (Eikene ble planta helt frem til Documenta8, faktisk.)

Man kan jo ikke bare se på kunst hele dagen, så jeg var særs fornøyd da jeg ramlet over tidenes bratwurst rett utenfor Fridericianum. Namnamnam!

Hva skjer når man plasserer folk fra fire ytterliggående religiøse og politiske fraksjoner i et rom og ber de om å lage kunst for å kommunisere? Jo, det blir full krig med brenning av andres verk, maling på tskjorter og utklipping av symboler som oppleves som støtende. De forskjellige grupperingene måtte først lage et verk for å symbolisere sin tilhørighet, og så fikk de andre gruppenen frie tøyler til å redigere i de andres kunstverk, noe som selvfølgelig endte med bråk og ganske ustrakt håndgemeng. Videoen Them av Artur Zmijewski var både hysterisk morsom og ganske så tankevekkende samtidig, er ikke akkurat rart at det er krig i verden. 

Jeg og den ganske sure mannen så begge Siegesgärten av Ines Doujak. Dette verket husker jeg ærlig talt ikke så innmari godt, så det er godt mulig jeg var ca. like imponert som surtrusa over her. Skal handle om global biopiratvirksomhet, den nye formen for kolonialisme visstnok.

Romuald Hazoumés masker er litt Yoruba, litt bensinkanne og funnet objekt møter snasen parykk. Nettopp Yorubamaskene (og ymse andre afrikanske masker) var viktig for eksempelvis Picassos kubisme, så verket er afrikansk kunst som både møter og er en del av den vestlige kunsthistorien på samme tid. I tillegg til et veldig trivelig persongalleri.

Hilde 22 år likte godt russiske skjerf, svenske sko og b-gjengen kjolen sin. På fire år har skoa tatt kvelden for lengst, skjerfet har blitt vaska ved en feil og er nå ganske fargeløst, og kjolen er i overkant frekk å gå med uten noe mer skjørteaktig under. Tidskapsel, på et vis!

Vi avslutter denne kavalkaden med denne noe absurde plakatmannen som faktisk ikke solgte legemidler men.... dyner. Logisk. Uansett, Kassel var en rar liten by men man bør absolutt ta turen på dOCUMENTA13 til neste år om man er i overkant glad i samtidskunst. Man har 100 dager på seg for å rekke festivitasen, så det bør absolutt være overkommelig å få til. Pluss at en tur kan kombineres med Berlin, siden man uansett ikke kan fly direkte til Kassel. Også har de har ekstremt god churros, ekstrabonus!