Jeg er medlem av en nystarta dansegruppe.
En ganske obskur dansegruppe kan man kanskje hevde,
da de resterende medlemmene er kusina og onkelen min.
For ikke å glemme Alex Rosén, og selvfølgelig:
evig tilstedeværende Jarle.
En spenstig kombinasjon tenker du?
Javisst.
Det blir ikke akkurat bedre av at det vi trener til er Ungdommens Kulturmønstring. Ingen av oss er i nærheten av å være innafor aldersgrensene der. Og vi er ikke særlig bra engang, ikke i det hele tatt. Vi når ikke Tom Jones til anklene, for å si det sånn. Jarle er verst, han står bare bak meg og hermer, kan ikke tellinga eller trinnene eller noe. Jeg blir irritert, kjefter. Kjefter mer. Det hjelper ikke. Han slutter ikke med å fucke opp dansen. Jeg tenker stadig «shit, dette er faktisk helt elendig» når vi allikevel fortsetter å øve, vi skal tross alt opptre ganske så straks.
Midt i tidenes mest begredelige danseforestilling så våkna jeg av at jeg tenkte «hæææææææææ!?» og fortsatt var oppriktig indignert siden Jarle ikke hadde lært seg tellinga engang.. Deler av drømmen er forståelig nok, jeg så nettopp både kusina mi, og onkel, og forsåvidt også Alex Rosén siden han var på tv i går.. Men hvor kom Jarle fra? Og Ungdommens Kulturmønstring? Førstnevnte kan jeg forsåvidt forstå, men sistnevnte gir virkelig ingen mening. Kan heldigvis ikke huske kostymene, men tror koreografien bar preg av slow motion og sånn vi dansa foran speila på ungdomsklubben på ungdomsskolen. Med andre ord: høyst bekymringsfullt og 90-talls.
Jeg drømmer mye rart, jeg veit. Nesten så jeg blir litt bekymra for å legge meg, den hjernen går tydligvis bananas når den får ta over showet. Det var sikkert ikke spesielt taktisk at jeg så Herr A innta Tangerudbakken i kveld igrunn, gudene vet hva den hjernen kan finne på å drømme i natt..
En ganske obskur dansegruppe kan man kanskje hevde,
da de resterende medlemmene er kusina og onkelen min.
For ikke å glemme Alex Rosén, og selvfølgelig:
evig tilstedeværende Jarle.
En spenstig kombinasjon tenker du?
Javisst.
Det blir ikke akkurat bedre av at det vi trener til er Ungdommens Kulturmønstring. Ingen av oss er i nærheten av å være innafor aldersgrensene der. Og vi er ikke særlig bra engang, ikke i det hele tatt. Vi når ikke Tom Jones til anklene, for å si det sånn. Jarle er verst, han står bare bak meg og hermer, kan ikke tellinga eller trinnene eller noe. Jeg blir irritert, kjefter. Kjefter mer. Det hjelper ikke. Han slutter ikke med å fucke opp dansen. Jeg tenker stadig «shit, dette er faktisk helt elendig» når vi allikevel fortsetter å øve, vi skal tross alt opptre ganske så straks.
Midt i tidenes mest begredelige danseforestilling så våkna jeg av at jeg tenkte «hæææææææææ!?» og fortsatt var oppriktig indignert siden Jarle ikke hadde lært seg tellinga engang.. Deler av drømmen er forståelig nok, jeg så nettopp både kusina mi, og onkel, og forsåvidt også Alex Rosén siden han var på tv i går.. Men hvor kom Jarle fra? Og Ungdommens Kulturmønstring? Førstnevnte kan jeg forsåvidt forstå, men sistnevnte gir virkelig ingen mening. Kan heldigvis ikke huske kostymene, men tror koreografien bar preg av slow motion og sånn vi dansa foran speila på ungdomsklubben på ungdomsskolen. Med andre ord: høyst bekymringsfullt og 90-talls.
Jeg drømmer mye rart, jeg veit. Nesten så jeg blir litt bekymra for å legge meg, den hjernen går tydligvis bananas når den får ta over showet. Det var sikkert ikke spesielt taktisk at jeg så Herr A innta Tangerudbakken i kveld igrunn, gudene vet hva den hjernen kan finne på å drømme i natt..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar