Aux Folies

Rett ved oss ligger barkafésaken Aux Folies, og vi skulle møtes der for kaffe etter ekspedisjonen min. Man skulle jo tro at noe så ordinært som en kafétur burde være en lite spenstig affære, men så feil kan man altså ta. Absurditetene startet da en vilt fremmed dame kom bort til oss og begynte å spørre om vi kunne passe hunden hennes i fem minutter. Jahaja, gi bort hunden til fremmede? Men vi sa jo absolutt ikke nei, og følte oss særs parisiske der vi satt med en noe skeptisk Dahlia. Dette var igrunnen dagens mest absurde for vår del, helt til de suspekte typene på nabobordet klarte å få kontakt etter mange iherdige forsøk. De ville nemlig fortelle oss at vi hadde de blåeste blå øynene de noengang hadde sett! De var fortsatt på fredagsfylla lørdag ettermiddag, og kom virkelig ikke over hvor fantastiske vi tydligvis var. Kokken Alexis var igrunn ganske festlig, og hakket mer jovial en den småsure kunstneren Fabien, som mest av alt var sur fordi han var så dårlig i engelsk. Og dermed ikke fikk med seg hva vi sa, hva Alexis sa til oss, og om noen eventuelt snakka om han uten at han fikk det med seg. Alexis var også glad i å dra inn samtlige i vår nærhet for å se disse fantastiske øynene, så da satt vi der da, som det blåøyde freakshowet vi tydligvis er. Tidenes kollektive kompliment fikk vi også fra Alexis: «Your eyes are so beautiful, they are blue like the sky. Omg, I feel naked - like I have been looked at for the first time!» Haha! Vi tok en (fantastisk) thé à la menthe for å toppe opp kaffen, men måtte tilslutt takke for oss da våre nye bekjentskaper ble i overkant kosne. Canal St-Martin er jo aldri feil for spasertur og lunsjmiddag og en Pol Remy til hele 1,70 euro fikk bli med på vorspiel. Spenstig laurdag!