Varefetisjisme i praksis

Du vet du har lest for mye teori når du plutselig begynner å holde tale om varefetisjisme på sjåpping, samtidig som du beviser at du virkelig ikke har lært noe særlig når du tre minutter etterpå samler klær på H&M som om du aldri har sett klær før. Jeg burde kanskje blitt bekymra allerede på søndag, da jeg omtrent sto og koste med de nye Repettoskoene mine, som fortsatt bor i en eske og ikke på føttene, siden det tross alt kan spontanregne litt vilkårlig her i Paris. Men NÅ er det virkelig sjåppestopp, uavhengig av om kjolen er vintage, ser ut som den er malt av van Gogh eller bare koster 10 euro på Free'P'Star. Jeg har vel nærmest fordobla innholdet i kofferten både når det gjelder bøker og klær siden jeg kom hit, og det er igrunn ganske uholdbart i lengden. Så da får jeg heller outte meg selv da, i et forsøk på å få Hilde til å tenke seg om to ganger før hun drasser med seg enda en lekedress eller vilkårlig kjole heim. (Bøker er fortsatt lov, bare i litt mindre kvanta kanskje.) Så Hilde! Ikke kjøp deg noe mer før tidligst juli, plis. Vi har ikke råd eller samvittighet til å holde på sånn her i lengden. Så fra nå av er det bare god mat, vin, kulturelle innslag og master som er lov den siste Parisuka, ikke flere sko, flere kjoler, flere stripegensere. 

Men, jeg har i alle fall aldri blogga noe særlig om tingene jeg eier og har, hvor de er fra, hva de kostet. Og jeg har igrunn et par dyre ting, fine ting, ting jeg er glad for å eie selv om de kanskje er litt unødvendige. Men jeg skjønner virkelig ikke greia med alle bloggene som nesten bare handler om tingtingting, helst med fancy merkelapp og til en halv månedslønn minst. Hvor har de egentlig alle disse tingene sine, når de er ferdige med å blogge om dem? Fåglane veit. Det som er sikkert, er at Guy Debord på mange måter har rett i Society of the Spectacle (som er bakgrunnen for dagens moralistiske innlegg), om at vi i vårt samfunn har gått fra å leve i en faktisk virkelighet, til en virkelighet hvor massemedias spektakulære fremstillinger og varefetisjisme har blitt sentrale som en målestokk over hva det vil si å leve et komplett liv. Det er jo for eksempel passe besynderlig at enkelte bloggere har samme skjerf fra Sonia Rykiel gange to, kjøper like sykt dyre vesker i forskjellige farger og har cravings for vilkårlige ting, men igrunn de samme tingene, uten funksjon, som bare er pene å se på. Og hvorfor forteller de det til hele verden? Hvorfor er folk interessert i hva andre kjøper og henger fra taket? Jeg skjønner det virkelig ikke, selv om jeg selv også delvis er en del av det og leser flere av disse bloggene. Det får jeg vel kanskje slutte med. (Du vet forøvrig at du prokrastinerer når du skriver et halvforvirra teoretisk moralistisk innlegg på bloggen din, istedenfor å skrive om samme teori i masteren din ...)