Du och jag döden

Jeg hadde vel egentlig ikke trodd at jeg skulle blogge mer om døden i år, et innlegg får på en måte holde. Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle blogge om Kristopher Schau heller. Det passer egentlig ikke sammen, Kristopher Schau og døden. Men så har han jo plutselig skrevet en bok om døden. Eller mer konkret, kommunale begravelser. Boka har ligget litt i stua mens jeg har lest den og har konstant blitt møtt med skepsis. Tilogmed at boka ser så fin ut er feil, hva driver det lange skinnskjeggrekelet med nå? Skal han vitse over de som får kommunale begravelser, de som begraves og bisettes stort sett alene? Men nei, det er en liten vemodig og småmorsom bok på 92 sider som handler om ensomhet, å være til stede, å prøve å gjøre noe fint for folk man aldri har møtt, å prøve å fatte at en begravelse er noens siste dag på jorden. Schau skinner igjennom her og der, men mer selvironisk enn brautende og det er ikke mye som minner om å danse i mat til obskure nederlandske sanger. Den var bare jævlig fin rett og slett.

Kristopher Schaus tre teknikker for å overleve tilværelsen:
1. Ikke være redd for å dø
2. Lag noe
3. Ha et abstrakt begrep om tid

Punkt tre handler mye om å ikke gå rundt og angre på alt man har gjort, heller bare ha en stor "før" haug hvor alt samler seg. Punkt to handler om kreativitet, å lage noe selv om man kanskje ikke har jobb eller har det litt kjipt om dagen. Men punkt en er kanskje viktigst. Å ikke være redd for å dø. Å ikke være redd for å dø er fint når verden butter imot og man føler at alt bare er kjipt. Hva er det verste som kan skje egentlig, at du dør? Om du ikke er redd for det så er det ikke et problem. Når jeg var liten var jeg redd for å dø, redd for at noen skulle komme og ta armene mine om natta. Så jeg sov med dyna tett pakket rundt meg og satset på at armene var der når jeg våkna. At jeg var der når jeg våkna. Nå er jeg ikke redd for å dø lenger, men redd for at de rundt meg skal dø. Det er kanskje det som er mest ugreit når man blir "voksen", at det er så mange som kan dø. En jeg var ekstremt glad i døde i en ulykke i sommer. Borte, kommer aldri tilbake. Han var ung, ikke engang tredve og hadde hele livet foran seg. Utrolig urettferdig og meningsløst, men det ga meg også perspektiver på ting. Verden går ikke under selv om du ikke vet hvor du er etter jul, hvor du jobber, hvor du bor. Verden går ikke under selv om du har gått opp to kilo, verden går ikke under selv om du får dårlige karakterer på eksamen. At du blir dumpa, at du fortsatt er singel, at du er i en evig ulykkelig forelska boble. Du har det faktisk ganske bra, du er ikke død og det som er galt nå kommer til å ordne seg. Det er ikke sånn at alt som skjer skal være ubetydelig men det kan være greit å ha i bakhodet at det som virker katastrofalt nå ikke nødvendigvis kommer til å vare i det lange løp. Litt perspektiv rett og slett. Ta deg en muffins og bare pust litt.