Ulaanbaatar - Irkutsk - Olkhon

På turen mellom Ulaanbaatar og Irkutsk var vi ikke lenger alene i vogna da de tydligvis hadde bestemt seg for å samle alle turistene på et sted. Vi hadde alt fra nevrotiske newzealendere, fulle koreanere og trivelige tyskere å tilbringe de neste trettiseks timene med, og turen ble noe ganske annet enn turen til Mongolia i spøkelsestoget. Trettiseks turister på en togvogn var til tider i det meste laget for å si det mildt. I kupeen vår hadde vi plutselig selskap av hyggelige Mika og lett nevrotiske Nick, og de var klassiske backpackere med praktiske klær. Praktiske klær av typen bukser som kan omgjøres til shorts og gore-tex joggesko selvfølgelig. De var stort sett veldig trivelige, men Nick freaka ofte ut når folk kom og snakket russisk til oss og var ellers stadig hysterisk for ting som potensielt kunne være suspekt. Russisk mat og togstopp som ikke var behørig annonsert på forhånd var tydeligvis hans verste mareritt. (Liiiiiiitt slitsomt til tider ...)

Under den mongolske delen av grensepasseringen fikk vi kjeft for at vi ikke hadde tollskjemaet vi fikk vite var unødvendig på vei inn i Mongolia. Byråkratiet kunne begynne. Vi (det vil si jeg, siden pappa var mer opptatt av utsikten) krangla lenge og vel med grensevakten over størrelsen på bota, og den endte til slutt opp på 300 rubler, siden de ikke kunne veksle med meg. (Tror det originalt var snakk om 500.) Nick var veldig bekymra på våre vegne, men siden 300 rubler tross alt bare er ca. seksti kroner, så var det nå en overkommelig bot.

På den russiske delen av grensepasseringen, i Naushki, måtte vi vente i timesvis på alt fra at pass skulle sjekkes, togvogner skulle kobles av og på og fengselsvogna skulle fylles av fanger som skulle fraktes inn i Sibir. (Ganske absurd igrunn.) Vi fordrev tiden med å se på klassiske Sibirhus og å gå på do, siden doene alltid låses når toget stopper. Vandringen vår hadde bekymret hele vogna vår siden de var sikre på at vi var igjennglemt et annet sted, og det var selvfølgelig nevrotiske kiwiNick sin idé. (Han hadde ikke fått med seg at stoppet skulle vare i fire-fem timer ...)

Russiske grensekontrollører er forøvrig utrolig bøyelige; de klarer å smyge seg inn i alle kriker og kroker for å sjekke at folk ikke smugler i kupeene. Ble spesielt imponert av hun som ålte seg opp i stedet man stapper sekken sin over korridorene.

Et faktisk utfylt tollskjema for Russland med stempler for alle endringer og opplysninger. Dette bar vi med oss helt til Moskva, for så å finne ut at de ikke egentlig brydde seg om skjemaet i det hele tatt. Ingen sekstikroners bot der altså.

Toglivet i seg selv er ganske så bedagelig, og det man stort sett bruker tiden på er å se på utsikten, lese boka si og vandre til og fra matvogna. Med mindre man var våre koreanske naboer, hvor to av de bare pusset tenna til alle døgnets tider mens de to andre drakk minst tre flasker vodka hver i løpet av dagen. På et tidspunkt fikk vi tilogmed høre at paps var så heldig siden han hadde så flott kone (meg ...), fordi jeg var så «Bjuuuuutiful». Heldige meg ble også invitert på vodkafest i kupeen. Det var allikevel mer fristende en festen til damene litt lenger ned som besto av fire enorme kaker de hadde plukka opp i Naushki. Den heldige provodnitsaen ble bestukket så til de grader med disse senere, noe som kanskje kan forklare hvorfor hun så igjennom fingrene med ulovlig opplåsning av toalettet under stopp.

Matvognene var egentlig best i den første delen av turen, da de var et stort sammensurium av alskens dekorasjoner og ikke like fancy som senere matvogner. I dette toget hadde vi et fantastisk team som stort sett overså oss og ikke hadde allverdens av det som sto på menyen. Vi kom fram til at rødtoppen var sjefen, som åpenbart styrte hun blonde med jernhånd. Muligens en mor/datter kombo kan man tro.

De hadde aldri min favoritt, bortsj, på toget, men de hadde noe som var nesten like godt: nemlig solyanka! Det er en utrolig god kjøttsuppe som garantert slo pappas suspekte bistek med egg ned i støvlene. Er generelt fan av russisk mat, den beste maten på hele turen var det vi fikk servert på øya vår i Baikalsjøen og på den fantastiske restauranten Dacha i Jekaterinburg.

Mine nye venner, koreanerne, var hakket mindre stas klokka halv syv siste dag da det var kamp om doen. Det er ikke selvsagt at begge doene i en togvogn er tilgjengelige til enhver tid, og da de prøvde å få meg bort fra køen, siden jeg var jente og skulle på det de mente var en herredo, så ble det en real kjønnskamp fra min side. Er ganske sikker på at jeg banna stygt på norsk til det ene nepehuet da han nekta å gi seg med tjatinga si, og sto og dundra på døra da det var min tur. Til slutt ble vi alle straffa da provodnitsaen tok kontroll og stengte begge doene. Våre kupévenner hadde selvsagt ikke problemer med dette da Nick valgte å vekke Mika mange timer før toget skulle ankomme Irkutsk. I Irkutsk bar turen videre for vår del og vi kjørte avgårde i 140 km timen mot neste stopp på turen, den fantastiske øya Olkhon i Baikalsjøen.