En helt vanlig dag

Oslo og jeg, vi har hatt noen fine dager. Jeg har overrasket Caroline med Buskfest en helt vanlig mandag, krøpet langs en annen busk med Eirin, hatt pølsefest med Carina, sett Mad Men med Jan-Roger. Jeg har vandra gatelangs i sentrum med Steffen og Erlend mens sola varma på ryggen, spist middag på Delicatessen, spist is på Dolce Vita. Jeg har bada på Sognsvann med Carline, jeg har spist middag i hagen mens katten bedrev ulovligheter på gjerdet, jeg har lest bok i hengekøya, jeg har drukket øl, vært på Lines hadetfest, sett Guro og Line ha spontankonsert i stua. Men så sto jeg der på jobb i dag, med gjennomvåte sko og hadde nettopp bestilt billetter til siste Harry Potter, da sirenene begynte å ule. Og de ulte og ulte og ulte. Plutselig var Oslo, som hadde vært så fin i det siste, snudd på hodet til en regntung krigssone full av forvirring, beskjeder, kontrabeskjeder, konspirasjonsteorier og kaos.Jeg var i London rett etter terrorangrepet der, i Moskva ikke lenge etter at metroen var rammet og nå også her i Oslo, med folk jeg er glad i nesten midt oppi det hele. Vi skjønte ikke egentlig at noe hadde skjedd engang på jobb, før folk begynte å ha merkelige statuser på fjøsbok, før vi så hvor ille det faktisk var i sentrum på bilder. Kundene reagerte rolig når vi fortalte dem det, ville nå ha frimerker allikevel. Vi oppdaterte kontinuerlig alle nettavisene, hadde en rekke som vi var igjennom igjen og igjen og igjen, var sjokkerte, litt forvirra, men igrunn ikke så overraska sånn egentlig, det var jo ikke usannsynelig at noe sånt kunne komme til å skje her. Det har jo nesten vært venta.
Men så, da Kristine skulle gå hjem, så kom Utøya på banen. Og det er kanskje denne delen av saken som er verst, vi skjønte ikke omfanget der og da, tenkte mest på at avisene jaggu fikk mye på en gang i dag. Men så økte dødstallene, desperasjonen, og en blanding av apati og lamslåtthet kom snikende. For hva faen var dette? Hvem er så sjuke at de angriper ungdommer, nesten barn, som er idealistiske og vil forandre verden, som er opptatt av samfunnet de ikke engang nødvendigvis har stemmerett i, de som er fremtiden og som bare er på en sommerleir som tilfeldigvis også har en politisk forankring, på en fuckings ØY? Dette er kanskje det verste for min del, det utrolig meningsløse med å drepe de så totalt uskyldige på den måten. Ikke at terror i sentrum er bedre, men det er iallfall mer sannsynlig og ikke like sjokkerende. Hele Utøyamassakeren derimot, den så jeg virkelig ikke komme. Og det er mest den som gjør meg sint, fortvila, nærmest skjelven og på gråten. Kvalm langt inn i ryggmargen. Verden har gått av hengslene for lengst, men nå har den virkelig tatt kaka. (Jeg har lenge visst at trance er roten til alt ondt, men rotknollene så jeg virkelig ikke komme...)

Jeg krysser fingra for at folk holder seg rolige, ikke går i lynsjemodus og lar frykt styre handlingene sine. Dette er dypt tragisk og helt utrolig forferdelig, men det må ikke gjøre folk redde for sin egen by og alle folkene som bor i den. Hør på kongen, hør på Jens, hør på Fabian. Ikke vær redd, vær åpen og inkluderende. Ikke la en gærning ødelegge for alle. Og til slutt: et stort hurra! for alle som har klart å holde seg samla i dag, de som har hjulpet vilt fremmede, holdt hodet kaldt, sykehus og politi, politikere som klarer å være konstruktive på tross av alt, kongen som får meg på gråten og blodgivere som kommer løpende så fort de kan. Og hurra for Wenche Foss som oppdro Fabian Stang så eksemplarisk, det var kanskje han som var best på i dag.