Bok 10: Kartet og terrenget - Michel Houellebecq

Jeg har lenge unngått å lese bøkene til ovennevnte franskmann av den enkle grunn at jeg ikke har klart å uttale hans (faktisk hans bestemors) etternavn. Å svare på det enkle spørsmålet «hva leser du?» ville blitt nærmest uoverkommelig når man ikke helt klarer å bestemme seg for om man skal gå for Ållebeck eller Ouellebecq, for å unngå at den du prater med skal ende opp med å le overbærende av deg. (Det uttales for øvrig Wellbekk...) Nevrotisk? Åja. Men jeg kom meg iallfall over navneproblematikken til slutt, så nå er bok ti i den evigvarende rundreisen herved fortært.

Kartet og terrenget handler om den noe desillusjonerte og mycket melankolske kunstneren Jed Martin og hans liv i kunstverden og Paris. Tilsynelatende. Vi møter Jed rett før julaften, han maler på verket «Damien Hirst og Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imellom» og alt er på vei til å gå til helvete. Å skaffe en rørlegger er en nærmest uoverkommelig oppgave, de årlige julemiddagene med faren er bare fulle av tristesse og kjærlighetslivet hans er preget av korte, men intense og noe dysfunksjonelle blaff av kjærleik. Men så, når Jed til slutt velger å destruere maleriet i frustrasjon, så begynner ting å løsne. Ti år tidligere gjorde Jed braksuksess med utstillingen «KARTET ER MER INTERESSANT ENN TERRENGET», som besto av avfotograferte Michelin-kart av den franske landsbygda. Forholdet til kjæresten Olga havarerte i etterkant av utstillingen, og etter dette har Jed nærmest vært i eksil med de nye maleriene sine. Tiden hopper litt frem og tilbake, og plutselig er Jed igjen på vei ut i rampelyset med disse nye maleriene av «elementære yrker». Det eneste han er nødt til å gjøre først, på oppfordring fra sin noe ivrige gallerist, er å få Michel Houellebecq til å skrive katalogteksten. Selvsagt lettere sagt en gjort. Det går seg til på et vis, og plutselig er et eget portrett av Houellebecq også på tapeten. Utstillingen blir episk, Jed plutselig mangemillionær, og alt burde i teorien bare være fryd og gammen. Men det er det jo selvfølgelig ikke, ikke når man er en kunstner med eksistensielle kriser i hopetall som må forholde seg til en forfatter som er i kanskje enda mer ute på vidda. (Da den fiktive Houellebecq, ikke den av kjøtt og blod. Selv om han sannsynligvis sliter litt også..?)

Siste del av boka inneholder alt fra bestialske mord til eutanasi og eremitt-tilværelse, og her mister igrunn Houellebecq meg ganske greit. Jeg synes alt frem til tredje del var utrolig bra, spesielt hvordan han beskriver Jeds kunstverk som tross alt ikke eksisterer, og forholdet hans til faren, galleristen, de ymse kjærestene og verden, men så, når hele historien plutselig snur uten at man synes man får en god nok grunn til hvorfor, så ble det bare merkelig. Jeg liker fortsatt boka veldig veldig godt, men slutten minner meg av en eller annen grunn bare om slutten i What I Loved av Siri Hustvedt, noe som ikke er et kompliment. Kanskje det er fordi jeg ikke leser eller liker krim? En annen interessant parallell for øvrig er hvordan slutten på mange måter har likheter med slutten av livet til Marcel Duchamp. Duchamp trakk seg tilbake fra kunstverdenen for å dedikere seg til sjakk ganske tidlig, og lagde tilsynelatende ingenting de siste tjuefem årene av sitt liv. Men så, noen år før han døde, så dukket det allikevel et verk som Duchamp hadde brukt over tjue år på. En annen ting som også minner meg om What I Loved (på den bra måten), er de overbevisende beskrivelsene av kunstverk som er så bra at jeg i grunn skulle ønske de faktisk eksisterte. Houellebecq er visstnok mindre opptatt av sex enn han pleier i denne boka, så jeg vet egentlig ikke helt hva jeg går til nå som jeg har planer om å lese Lanzarote og Utvidelse av kampsonen ganske så snart. Kan bli spenstig. Houellebecq var iallfall et mycket stas bekjentskap, og passer godt sammen med andre favoritter som Oksanen, Franzen og resten av gjengen i bokhylla mi. Men, forfattere generelt, plis ikke la bra skjønnlitteratur bli en heisatur inn i krimmens verden litt uten mål og mening. Man blir så utrolig skuffa!

Neste stopp: Rodina kanskje, eventuelt Nigeria, forsøk to.