Post/traumatisk

Jeg er ikke nødvendigvis så innmari fotogen, men klarer nå innimellom å se relativt brukbar ut på bilder. Men av og til går det helt forferdelig feil, så feil at man fortsatt grøsser på ryggen både ved tanken på bildet og omstendighetene rundt hvordan det ble tatt mange uker etterpå. Dette er faktisk det verste bildet som eksisterer av meg. Det finnes ingenting positivt å si om det. Okei, her kommer det.. Uæ.

Bakgrunnen: Vi var på Cappelen Damm fest for ikke så lenge siden, og Jan Vardøen var på plass. Det var jo en sånn forlagsfest som det så fint heter, med forfattere og yms i lange baner. Og oss, den drikkeglade gjengen fra jobb, som alltid står først i køen og som alltid forsyner seg grovt av det meste mens vi mingler med oss selv.

***

Marie, den glade tysker og samboer, er ganske glad i Jan Vardøen. Litt sånn hat/elsk forhold, mest elsk egentlig. Så da fant jeg ut, etter litt for mange glass rødvin, at jeg selvfølgelig måtte få tatt et bilde av hennes store idol. Det var her det begynte å gå galt. Det er aldri aldri greit å ta bilder av kjente folk på fest. Men det brydde vi oss ikke så mye om der og da. Min medsammensvorne, Ingvild, spratt bort til Vardøen med meg på slep, spurte om vi kunne få ta bilde av han og plutselig sto jeg der da, med armen til Vardøen rundt meg. Han forsvant fra scenen rimelig kjapt etterpå og tidenes verste bilde var et faktum. Ikke nok med særdeles uflatterende øyne nei, her måtte alt bli feil. Det finnes ikke noe som er riktig i dette bildet. Det har alt, heidundranes dårlig holdning, rødvinslepper, en litt stutt dress, poseringsproblemer, et overentusiastisk rødvinssmil (....ågud) og ikke minst: de tjukkeste armene. Deler av familien har enkelte arvelige skavanker, og tjukke armer er en av dem. Tjukke armer og store hoder, en killerkombo der ja. Kombinert med en topp som egentlig er ganske så fin, men som på dette bildet plutselig ser ut som en slags pose jeg har vrengt. Det verste er igrunn at jeg nå har mulighet til å sende inn et bilde til Se&Hørs «Jeg møtte en kjendis!» spalte. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Så da poster jeg det heller her, som et forsøk på traumebearbeiding for egen del. Også får vi håpe at jeg har lært, at jeg fra nå av skal tenke litt mer når jeg først er plassert inn i et bilde. Sånn sett er det jo greit at det verste bildet allerede eksisterer, det kan jo ikke bli mye verre da...